Hoda – Mother's murder
Interviewee:
Hoda Khamosh
Topic:
Family
Countries:
Transcript
Persian, Farsi
کشتن مادر هم بدا راویختن، منه مجبور کرد که بعد بیشتر استقامت کنم
و مادر هم برای همین که مبارز کرده به این حالت رستید
یعنی درسته که مثلن تو یک جاهای مثلن با با کنارش بود ولی تو یک جاها هم نه
و این اتما بود که زربه ای خیلی محکمه به اون ذات
ماما نم دوست داشمه دست بخونیم خودش هم دست میخانزه اینا
میگوه از خاطراتش که به یاده من هست
همیشه میگوه که من پنهانی از خانواده فرار می کرده
به بحانه ای که میرم از آب توی از جای زیاد دود آب میوردن برای نشیدن و استقاده کردن
میگوه میدفتم یک ساعت و پنهانی توی یک خانوادهی که ان دختر خانم درست میداد
من اونجا قرآن میخندن یا آفز میخندن که نویشتن و خندن و یاده بگیدم
فقط همین برای من کافی بود
الان که فضا باستر ای الان که شما خق دارین
الان که ما میتونم همهمایت دن بکنم از این فضا استفاده کنیم
و کومک میکت درست میخوندیم و حتا بایست شویده بود که توی اون روسته
دختره و خانواده سوحبت بکنه با پدره سوحبت بکنه که دختره شن ایجازه بیدن برم مکتب
حتا توی مزجد و رویه سنگن شرستن و درست خندن و بدون امکانات
اما بمورور زمان این برای مضم غیر قابل پردیلش بود
خب این که لباس آزات میپوشید این که بیرون میرهب دین که با موضوع ما شد داشته
سوحبت میکت و کار میکت مثل آدمه این روسته نبود
هجاب نمیپوشید بورکه نمیپوشید آرایش میکت اگر قابله
مثلن خیر بینی ایک آره مثلن هزار تا خانوم این یک چیز ما تفاوت تر بود
ما شنباز بود؟
ما شنباز بود و کار میکت برای همی غیر قابله بسند بود
خب اولا با تازمان اقا خان کار میکت بعد از ایک مودتی
از تازمان اقا خان که امایت میکت برای خانومه کلاست درست میدات
فلساید سوادی و اینها که خانومه بیا چه بگیره جگونه مستقل باشم اینها
بعد از اون آرایش گا داشت
الوت از خودش نبود مشترک بای خانوم کار میکت
بعد از من نمیدونم چه اتفاقی و افتاد حنوزم برای خودم هم مبحامر
چرای این اتفاق و افتاد که من یک سوب بیدار بشن کن توی داره
توی سالون خونمون فا چادار شابیزانه
و چون کچیک بودم نمیدونستم از حق دفاق با کنم
این مرک همی توری لائی پوشانی شدو
کلیس هم طرف داره قاتلی شد
خانواده هم طرف داره قاتلی شد و
خرش میگدم و
با بیدارش نا کردیم نمیدونیم که بود
ولی چون من کچیک بودم نمیدونستم دفاق با کنم
و نمیدونیم فخمیدم چه دن دفاق با کنم
حق به جانب یعنی همه چیز همه ایتاها ما
به مدگ مادرم خودو به نام یک فاهیش کوشندش
ولی حتا قاتل
با بیش میگیم بر اه گرف که
یعنی الان میتونه آزاداله زندگی کنه
الان میتونه آدم زندگی کنه
شاید چون منم نمیش نا سمهش
با کنم سپدر
با با نبود خونه
مقایی که من بولان چنم
پر ایس سالون مادرم و دیدم
با یک فرگات همه بیدارشننن
بر ایزی چیق همه یمسایات ریخ در مادرن
و بابا مم کابل بود مقایی
مقایی که اون دستید
بگی پولیسا مومده بودن آدمام مومده بودن
دور برمان و با کنشا داشنن
زیادت میشد بگی نیتفاق
و من فقد دیدم اون حرف نمیزنن
همی توری سوتوکور شده
و فقط برادر کچی کمه بغر گرفته بود
خار گرفته بود و خار کچی کمه بگر گرفته بود
همین توری میگام ای کت
چون حق نداشت تکون هم بخوره حق نداشت
حرف هم بزنه و چون
بعض خوشونت های خانبا دیگی هم داشتو اینه
بیشتر موقع ها آره
بیشتر موقع اتحام
اون موقع اتحام دوی بابا مبود
اما
بایتر مو بگر برادن
خوب
براستی کدن که خیلی لتو کب شده بود
خیلی ازیت آزار شده بودن
بت توری آبیزه نشده بودن توی دار
کمزنلن خودش خود بشای کرده
این توری داشتن به
فضای عمومی توری نشول میدادن
برای تبعطلی گفته بود خیلی لیت اکوب شده
بردنش چیو کبود شده اوینا
بخید یا مخاممت کرده
با هم مخاممت بردنش نشون میده
که چه قدر آسید دیده
برسی که ادم بردن تبعطلی
خب اوردنش بخاک سپوردنش
اما خانواده نکس آشت
که اینه دنبال بکنیم
برای اگه دنبال می کرده
مگه ببام تن میده دنبال می کرد
الان حقاش گرفته می شد
دنبال می کرده
چون فکم کردن
اونا یه فاهیشه رو کاشتر
و این حقش بود
از فضای اوممی آدمای دوروبرش
خانوادهش
دوستاش
هم سایحا
این هسته گرفته بود که
آره
این حقشه
باقر می کنستن مثلا صابت گنامتر
مادر با کسی دنبی را بردن تیافه بیداره
یا
یا از هم دلش مقاد که
کلاف بگیره یا
این زندگی رو دوست نداره چیز
این هم چیز یا رو شده بردشه بگیره نیز
آره
آره
خوب مقای جازه نداشتم
من فقد بنوان یک شاهای ترافدم
دوی دادگا
و
آنقاد
پولیس اصبانی بود که ما خودم از
و مادر هم برای همین که مبارز کرده به این حالت رستید
یعنی درسته که مثلن تو یک جاهای مثلن با با کنارش بود ولی تو یک جاها هم نه
و این اتما بود که زربه ای خیلی محکمه به اون ذات
ماما نم دوست داشمه دست بخونیم خودش هم دست میخانزه اینا
میگوه از خاطراتش که به یاده من هست
همیشه میگوه که من پنهانی از خانواده فرار می کرده
به بحانه ای که میرم از آب توی از جای زیاد دود آب میوردن برای نشیدن و استقاده کردن
میگوه میدفتم یک ساعت و پنهانی توی یک خانوادهی که ان دختر خانم درست میداد
من اونجا قرآن میخندن یا آفز میخندن که نویشتن و خندن و یاده بگیدم
فقط همین برای من کافی بود
الان که فضا باستر ای الان که شما خق دارین
الان که ما میتونم همهمایت دن بکنم از این فضا استفاده کنیم
و کومک میکت درست میخوندیم و حتا بایست شویده بود که توی اون روسته
دختره و خانواده سوحبت بکنه با پدره سوحبت بکنه که دختره شن ایجازه بیدن برم مکتب
حتا توی مزجد و رویه سنگن شرستن و درست خندن و بدون امکانات
اما بمورور زمان این برای مضم غیر قابل پردیلش بود
خب این که لباس آزات میپوشید این که بیرون میرهب دین که با موضوع ما شد داشته
سوحبت میکت و کار میکت مثل آدمه این روسته نبود
هجاب نمیپوشید بورکه نمیپوشید آرایش میکت اگر قابله
مثلن خیر بینی ایک آره مثلن هزار تا خانوم این یک چیز ما تفاوت تر بود
ما شنباز بود؟
ما شنباز بود و کار میکت برای همی غیر قابله بسند بود
خب اولا با تازمان اقا خان کار میکت بعد از ایک مودتی
از تازمان اقا خان که امایت میکت برای خانومه کلاست درست میدات
فلساید سوادی و اینها که خانومه بیا چه بگیره جگونه مستقل باشم اینها
بعد از اون آرایش گا داشت
الوت از خودش نبود مشترک بای خانوم کار میکت
بعد از من نمیدونم چه اتفاقی و افتاد حنوزم برای خودم هم مبحامر
چرای این اتفاق و افتاد که من یک سوب بیدار بشن کن توی داره
توی سالون خونمون فا چادار شابیزانه
و چون کچیک بودم نمیدونستم از حق دفاق با کنم
این مرک همی توری لائی پوشانی شدو
کلیس هم طرف داره قاتلی شد
خانواده هم طرف داره قاتلی شد و
خرش میگدم و
با بیدارش نا کردیم نمیدونیم که بود
ولی چون من کچیک بودم نمیدونستم دفاق با کنم
و نمیدونیم فخمیدم چه دن دفاق با کنم
حق به جانب یعنی همه چیز همه ایتاها ما
به مدگ مادرم خودو به نام یک فاهیش کوشندش
ولی حتا قاتل
با بیش میگیم بر اه گرف که
یعنی الان میتونه آزاداله زندگی کنه
الان میتونه آدم زندگی کنه
شاید چون منم نمیش نا سمهش
با کنم سپدر
با با نبود خونه
مقایی که من بولان چنم
پر ایس سالون مادرم و دیدم
با یک فرگات همه بیدارشننن
بر ایزی چیق همه یمسایات ریخ در مادرن
و بابا مم کابل بود مقایی
مقایی که اون دستید
بگی پولیسا مومده بودن آدمام مومده بودن
دور برمان و با کنشا داشنن
زیادت میشد بگی نیتفاق
و من فقد دیدم اون حرف نمیزنن
همی توری سوتوکور شده
و فقط برادر کچی کمه بغر گرفته بود
خار گرفته بود و خار کچی کمه بگر گرفته بود
همین توری میگام ای کت
چون حق نداشت تکون هم بخوره حق نداشت
حرف هم بزنه و چون
بعض خوشونت های خانبا دیگی هم داشتو اینه
بیشتر موقع ها آره
بیشتر موقع اتحام
اون موقع اتحام دوی بابا مبود
اما
بایتر مو بگر برادن
خوب
براستی کدن که خیلی لتو کب شده بود
خیلی ازیت آزار شده بودن
بت توری آبیزه نشده بودن توی دار
کمزنلن خودش خود بشای کرده
این توری داشتن به
فضای عمومی توری نشول میدادن
برای تبعطلی گفته بود خیلی لیت اکوب شده
بردنش چیو کبود شده اوینا
بخید یا مخاممت کرده
با هم مخاممت بردنش نشون میده
که چه قدر آسید دیده
برسی که ادم بردن تبعطلی
خب اوردنش بخاک سپوردنش
اما خانواده نکس آشت
که اینه دنبال بکنیم
برای اگه دنبال می کرده
مگه ببام تن میده دنبال می کرد
الان حقاش گرفته می شد
دنبال می کرده
چون فکم کردن
اونا یه فاهیشه رو کاشتر
و این حقش بود
از فضای اوممی آدمای دوروبرش
خانوادهش
دوستاش
هم سایحا
این هسته گرفته بود که
آره
این حقشه
باقر می کنستن مثلا صابت گنامتر
مادر با کسی دنبی را بردن تیافه بیداره
یا
یا از هم دلش مقاد که
کلاف بگیره یا
این زندگی رو دوست نداره چیز
این هم چیز یا رو شده بردشه بگیره نیز
آره
آره
خوب مقای جازه نداشتم
من فقد بنوان یک شاهای ترافدم
دوی دادگا
و
آنقاد
پولیس اصبانی بود که ما خودم از
Source: whisper
Arabic
قَتلُ أمي وتعليقُها أجبرني على أن أكون أكثر صمودًا. وصلت أمي إلى هذا المصير لأنها كانت تُقاوم وتُناضل. صحيح أن والدي كان يقف إلى جانبها في بعض الأحيان، لكنه لم يفعل ذلك دائمًا. وهذا التناقض وجّه ضربة قاسية إلى كيانها الداخلي.
كانت أمي تحب التعلّم والقراءة، وكانت تُعلّم نفسها بنفسها. ومن الذكريات التي ما زلت أتذكرها أنها كانت تقول دائمًا إنها كانت تهرب سرًا من العائلة. بذريعة جلب الماء — لأن الماء كان يُجلب من أماكن بعيدة للشرب والاستعمال — كانت تخرج وتجلس سرًا لمدة ساعة في بيت عائلة كانت فيه شابة تُعلّم الفتيات. هناك كانت تتعلّم قراءة القرآن أو الأبجدية، وتتعلم القراءة والكتابة. وكانت تقول إن هذا وحده كان كافيًا لها.
لاحقًا، عندما أصبح الفضاء أوسع قليلًا، وعندما قيل إن للنساء حقوقًا، وعندما أصبح هناك بعض الدعم، استغلت هذه الفرصة. بدأت بالتدريس، ووقفت في القرية تتحدث مع العائلات والآباء لإقناعهم بالسماح لبناتهم بالذهاب إلى المدرسة. حتى إنها كانت تُدرّس في المسجد، جالسة على الحجارة، من دون إمكانات أو موارد.
لكن مع مرور الوقت أصبح هذا غير مقبول اجتماعيًا. ارتداؤها لملابس حرة، خروجها، حديثها العلني عن القضايا، وعملها — كل هذا لم يكن مقبولًا في تلك القرية. لم تكن ترتدي الحجاب، ولم تكن ترتدي البرقع، وكانت تضع المكياج إن استطاعت. مقارنة بآلاف النساء الأخريات، كانت مختلفة.
كانت نشطة. كانت تعمل. وهذا لم يكن مقبولًا.
في البداية عملت مع مؤسسة آغا خان. وبعد فترة، وبدعم منها، أقامت صفوفًا تعليمية للنساء — تعليم القراءة والكتابة، وتعليمهن كيف يكنّ مستقلات. وبعد ذلك عملت في صالون تجميل، ليس ملكًا لها، بل بالشراكة مع امرأة أخرى.
ثم حدث شيء — شيء لا يزال غامضًا بالنسبة لي حتى اليوم. لماذا حدث هذا؟ في صباح أحد الأيام استيقظت ورأيتها معلّقة في صالة بيتنا، ملفوفة في عباءة سوداء. ولأنني كنت طفلة، لم أكن أعرف كيف أدافع عنها أو ما هي حقوقي.
تم التستّر على الجريمة. الجميع وقف إلى جانب القاتل. العائلة وقفت إلى جانب القاتل. قالوا إنها فعلت شيئًا مشينًا.
لم نُوقظ يومًا على الحقيقة. لا نعرف من فعل ذلك. ولأنني كنت طفلة، لم أكن أعرف كيف أدافع عنها أو أطالب بالعدالة.
قالوا إن أمي قُتلت لأنها «امرأة فاسدة». لكن حتى القاتل — نقول هذا بوضوح — أُطلق سراحه، وعاش بحرية، كإنسان عادي.
ربما لأنني كنت صغيرة، لم أفهم كل شيء. لم يكن والدي في المنزل. كنت في غرفة أخرى. عندما استيقظت، رأيت جسد أمي في الصالة. استيقظ الجميع دفعة واحدة. دخل الناس — الجيران والأقارب. وكان والدي في كابول آنذاك.
عندما جاءت الشرطة والمسؤولون، كان الناس يقفون ويتفرجون. كان هناك فوضى، لكن لم يتكلم أحد. كل شيء كان صامتًا ومتجمّدًا. فقط أخي الصغير كان يحتضن أختي بشدة. لم يكن مسموحًا لها أن تتحرك. لم يكن مسموحًا لها أن تتكلم.
كانت هناك أشكال أخرى من العنف الأسري من قبل. غالبًا ما كانت هناك اتهامات. في ذلك الوقت لم تكن الاتهامات موجّهة إلى والدي، بل إلى أخي.
قالوا إنها كانت قد ضُربت بشدة، وتعرّضت لإيذاء كبير. عرضوا جسدها علنًا وقالوا إنها كانت مصابة بالكدمات، وإنها قاومت. استخدموا هذه الرواية لتبرير ما حدث — لإظهار مقدار «الأذى» الذي تعرّضت له.
دفنوها. لكن لم يسعَ أحد في العائلة إلى العدالة. ولو فعلوا ذلك، لكان من الممكن استعادة حقوقها. لكنهم اعتقدوا أنهم قتلوا «امرأة سيئة»، وأن هذا كان حقها.
المجتمع من حولها — العائلة، الأصدقاء، الجيران — تقبّل ذلك. اعتبروا أنها تستحق ما حدث. برّروا ذلك بادعاءات: أنها شوهدت مع شخص ما، أنها أرادت المغادرة، أنها لم تكن تحب حياتها، وأنها اتخذت قراراتها بنفسها. كل ذلك استُخدم ضدها.
لم يكن لي حق في الكلام. كنتُ مجرد شاهدة، جُررت إلى المحكمة. وكانت الشرطة غاضبة إلى درجة أنني أنا نفسي كنت خائفة.
كانت أمي تحب التعلّم والقراءة، وكانت تُعلّم نفسها بنفسها. ومن الذكريات التي ما زلت أتذكرها أنها كانت تقول دائمًا إنها كانت تهرب سرًا من العائلة. بذريعة جلب الماء — لأن الماء كان يُجلب من أماكن بعيدة للشرب والاستعمال — كانت تخرج وتجلس سرًا لمدة ساعة في بيت عائلة كانت فيه شابة تُعلّم الفتيات. هناك كانت تتعلّم قراءة القرآن أو الأبجدية، وتتعلم القراءة والكتابة. وكانت تقول إن هذا وحده كان كافيًا لها.
لاحقًا، عندما أصبح الفضاء أوسع قليلًا، وعندما قيل إن للنساء حقوقًا، وعندما أصبح هناك بعض الدعم، استغلت هذه الفرصة. بدأت بالتدريس، ووقفت في القرية تتحدث مع العائلات والآباء لإقناعهم بالسماح لبناتهم بالذهاب إلى المدرسة. حتى إنها كانت تُدرّس في المسجد، جالسة على الحجارة، من دون إمكانات أو موارد.
لكن مع مرور الوقت أصبح هذا غير مقبول اجتماعيًا. ارتداؤها لملابس حرة، خروجها، حديثها العلني عن القضايا، وعملها — كل هذا لم يكن مقبولًا في تلك القرية. لم تكن ترتدي الحجاب، ولم تكن ترتدي البرقع، وكانت تضع المكياج إن استطاعت. مقارنة بآلاف النساء الأخريات، كانت مختلفة.
كانت نشطة. كانت تعمل. وهذا لم يكن مقبولًا.
في البداية عملت مع مؤسسة آغا خان. وبعد فترة، وبدعم منها، أقامت صفوفًا تعليمية للنساء — تعليم القراءة والكتابة، وتعليمهن كيف يكنّ مستقلات. وبعد ذلك عملت في صالون تجميل، ليس ملكًا لها، بل بالشراكة مع امرأة أخرى.
ثم حدث شيء — شيء لا يزال غامضًا بالنسبة لي حتى اليوم. لماذا حدث هذا؟ في صباح أحد الأيام استيقظت ورأيتها معلّقة في صالة بيتنا، ملفوفة في عباءة سوداء. ولأنني كنت طفلة، لم أكن أعرف كيف أدافع عنها أو ما هي حقوقي.
تم التستّر على الجريمة. الجميع وقف إلى جانب القاتل. العائلة وقفت إلى جانب القاتل. قالوا إنها فعلت شيئًا مشينًا.
لم نُوقظ يومًا على الحقيقة. لا نعرف من فعل ذلك. ولأنني كنت طفلة، لم أكن أعرف كيف أدافع عنها أو أطالب بالعدالة.
قالوا إن أمي قُتلت لأنها «امرأة فاسدة». لكن حتى القاتل — نقول هذا بوضوح — أُطلق سراحه، وعاش بحرية، كإنسان عادي.
ربما لأنني كنت صغيرة، لم أفهم كل شيء. لم يكن والدي في المنزل. كنت في غرفة أخرى. عندما استيقظت، رأيت جسد أمي في الصالة. استيقظ الجميع دفعة واحدة. دخل الناس — الجيران والأقارب. وكان والدي في كابول آنذاك.
عندما جاءت الشرطة والمسؤولون، كان الناس يقفون ويتفرجون. كان هناك فوضى، لكن لم يتكلم أحد. كل شيء كان صامتًا ومتجمّدًا. فقط أخي الصغير كان يحتضن أختي بشدة. لم يكن مسموحًا لها أن تتحرك. لم يكن مسموحًا لها أن تتكلم.
كانت هناك أشكال أخرى من العنف الأسري من قبل. غالبًا ما كانت هناك اتهامات. في ذلك الوقت لم تكن الاتهامات موجّهة إلى والدي، بل إلى أخي.
قالوا إنها كانت قد ضُربت بشدة، وتعرّضت لإيذاء كبير. عرضوا جسدها علنًا وقالوا إنها كانت مصابة بالكدمات، وإنها قاومت. استخدموا هذه الرواية لتبرير ما حدث — لإظهار مقدار «الأذى» الذي تعرّضت له.
دفنوها. لكن لم يسعَ أحد في العائلة إلى العدالة. ولو فعلوا ذلك، لكان من الممكن استعادة حقوقها. لكنهم اعتقدوا أنهم قتلوا «امرأة سيئة»، وأن هذا كان حقها.
المجتمع من حولها — العائلة، الأصدقاء، الجيران — تقبّل ذلك. اعتبروا أنها تستحق ما حدث. برّروا ذلك بادعاءات: أنها شوهدت مع شخص ما، أنها أرادت المغادرة، أنها لم تكن تحب حياتها، وأنها اتخذت قراراتها بنفسها. كل ذلك استُخدم ضدها.
لم يكن لي حق في الكلام. كنتُ مجرد شاهدة، جُررت إلى المحكمة. وكانت الشرطة غاضبة إلى درجة أنني أنا نفسي كنت خائفة.
Source: machine translation
English
Killing my mother and hanging her forced me to become even more resilient. My mother reached this fate because she struggled and fought. It’s true that in some situations my father stood by her, but in other situations he did not. And this contradiction delivered a very deep blow to her very being.
My mother loved learning and reading, and she would teach herself as well. From the memories I remember, she always said that she used to secretly escape from her family. Under the excuse of going to fetch water — because water had to be brought from far away for drinking and daily use — she would leave and secretly spend an hour in a household where a young woman taught girls. There she would read the Qur’an or learn the alphabet, learning how to read and write. She used to say that this alone was enough for her.
Later, when the space became more open, when women were said to have rights, when we could receive some support, she used that space. She began teaching and even stood up in the village to speak to families and to fathers, convincing them to allow their daughters to go to school. She even taught in the mosque, sitting on stones, teaching without resources or facilities.
But gradually, this became unacceptable for society. The fact that she wore free clothing, went outside, spoke publicly about issues, and worked — this was not acceptable in that village. She did not wear hijab, she did not wear a burqa, she wore make-up when she could. Compared to thousands of other women, this made her different.
She was active. She worked. And this was not tolerable.
At first she worked with the Aga Khan Foundation. After some time, with their support, she held classes for women — literacy classes, teaching women how to read and how to become independent. Later, she worked in a beauty salon, not her own, but jointly with another woman.
Then something happened — something that even now remains unclear to me. Why did this happen? One morning, I woke up and saw her body hanging in the hall of our house, wrapped in a black chador. Because I was a child, I didn’t know how to defend myself or what my rights were.
The murder was covered up. Everyone sided with the killer. The family sided with the killer. They said she had done something shameful.
We were never awakened to the truth. We don’t know who did it. And because I was a child, I didn’t know how to defend her or how to demand justice.
They claimed my mother had been killed as a “dishonourable woman.” But even the killer — we say this openly — was freed and allowed to live normally, freely, like an ordinary person.
Maybe because I was young, I couldn’t understand everything clearly. My father was not at home. I was in another room. When I woke up, I saw my mother’s body in the hall. Everyone woke up at once. People ran in — neighbours, relatives. My father was in Kabul at the time.
By the time the police came and officials arrived, people were standing around, watching. There was chaos, but no one spoke. Everything was silent and frozen. Only my younger brother was holding my sister and hugging her tightly. She wasn’t allowed to move. She wasn’t allowed to speak.
There had already been other forms of domestic violence in the family. Most of the time there were accusations. At that time, the accusations were not directed at my father, but at my brother.
It was claimed that she had been beaten badly. That she had been abused severely. They showed her body publicly, claiming she had been beaten, that she had bruises, that she had resisted. They used this narrative to justify what happened — to show how much “damage” she had suffered.
They buried her. But no one in the family sought justice. Because if they had pursued it, her rights could have been restored. But they believed they had killed a “bad woman,” and that this was her right.
The surrounding society — family, friends, neighbours — all accepted this idea. They believed she deserved it. They justified it by making claims: that she had been seen with someone, that she wanted to leave, that she didn’t love her life, that she had taken her own steps. All of this was used against her.
I had no right to speak. I was only a witness, dragged into court. And the police were so angry that even I myself was afraid.
My mother loved learning and reading, and she would teach herself as well. From the memories I remember, she always said that she used to secretly escape from her family. Under the excuse of going to fetch water — because water had to be brought from far away for drinking and daily use — she would leave and secretly spend an hour in a household where a young woman taught girls. There she would read the Qur’an or learn the alphabet, learning how to read and write. She used to say that this alone was enough for her.
Later, when the space became more open, when women were said to have rights, when we could receive some support, she used that space. She began teaching and even stood up in the village to speak to families and to fathers, convincing them to allow their daughters to go to school. She even taught in the mosque, sitting on stones, teaching without resources or facilities.
But gradually, this became unacceptable for society. The fact that she wore free clothing, went outside, spoke publicly about issues, and worked — this was not acceptable in that village. She did not wear hijab, she did not wear a burqa, she wore make-up when she could. Compared to thousands of other women, this made her different.
She was active. She worked. And this was not tolerable.
At first she worked with the Aga Khan Foundation. After some time, with their support, she held classes for women — literacy classes, teaching women how to read and how to become independent. Later, she worked in a beauty salon, not her own, but jointly with another woman.
Then something happened — something that even now remains unclear to me. Why did this happen? One morning, I woke up and saw her body hanging in the hall of our house, wrapped in a black chador. Because I was a child, I didn’t know how to defend myself or what my rights were.
The murder was covered up. Everyone sided with the killer. The family sided with the killer. They said she had done something shameful.
We were never awakened to the truth. We don’t know who did it. And because I was a child, I didn’t know how to defend her or how to demand justice.
They claimed my mother had been killed as a “dishonourable woman.” But even the killer — we say this openly — was freed and allowed to live normally, freely, like an ordinary person.
Maybe because I was young, I couldn’t understand everything clearly. My father was not at home. I was in another room. When I woke up, I saw my mother’s body in the hall. Everyone woke up at once. People ran in — neighbours, relatives. My father was in Kabul at the time.
By the time the police came and officials arrived, people were standing around, watching. There was chaos, but no one spoke. Everything was silent and frozen. Only my younger brother was holding my sister and hugging her tightly. She wasn’t allowed to move. She wasn’t allowed to speak.
There had already been other forms of domestic violence in the family. Most of the time there were accusations. At that time, the accusations were not directed at my father, but at my brother.
It was claimed that she had been beaten badly. That she had been abused severely. They showed her body publicly, claiming she had been beaten, that she had bruises, that she had resisted. They used this narrative to justify what happened — to show how much “damage” she had suffered.
They buried her. But no one in the family sought justice. Because if they had pursued it, her rights could have been restored. But they believed they had killed a “bad woman,” and that this was her right.
The surrounding society — family, friends, neighbours — all accepted this idea. They believed she deserved it. They justified it by making claims: that she had been seen with someone, that she wanted to leave, that she didn’t love her life, that she had taken her own steps. All of this was used against her.
I had no right to speak. I was only a witness, dragged into court. And the police were so angry that even I myself was afraid.
Source: machine translation
Norwegian Bokmål
Drapet på moren min, og at hun ble hengt, tvang meg til å bli enda sterkere. Moren min endte slik fordi hun kjempet og stod imot. Det er sant at faren min i noen situasjoner støttet henne, men i andre gjorde han det ikke. Denne motsetningen ble et svært hardt slag mot hennes indre.
Moren min elsket å lære og lese, og hun underviste seg selv. Av det jeg husker, fortalte hun alltid at hun pleide å rømme i hemmelighet fra familien. Under påskudd av å hente vann — fordi vann måtte hentes langveisfra til drikke og daglig bruk — dro hun og satt i skjul i en time hos en familie der en ung kvinne underviste jenter. Der lærte hun å lese Koranen eller alfabetet, å lese og skrive. Hun pleide å si at dette alene var nok for henne.
Senere, da rommet ble litt friere, da man snakket om rettigheter, da det fantes noe støtte, brukte hun denne muligheten. Hun begynte å undervise og tok til orde i landsbyen, snakket med familier og fedre for å overbevise dem om å la døtrene sine gå på skole. Hun underviste til og med i moskeen, sittende på steiner, uten ressurser eller fasiliteter.
Men etter hvert ble dette uakseptabelt i samfunnet. At hun kledde seg fritt, gikk ut, snakket offentlig om saker og arbeidet — dette var ikke akseptert i landsbyen. Hun brukte ikke hijab, hun brukte ikke burka, hun sminket seg når hun kunne. Sammenlignet med tusenvis av andre kvinner skilte hun seg ut.
Hun var aktiv. Hun arbeidet. Og dette var ikke til å tåle.
Først arbeidet hun med Aga Khan-stiftelsen. Senere, med deres støtte, holdt hun kurs for kvinner — lese- og skriveopplæring, undervisning i hvordan kvinner kunne bli selvstendige. Etter dette arbeidet hun i en skjønnhetssalong, ikke sin egen, men sammen med en annen kvinne.
Så skjedde det noe — noe som fortsatt er uklart for meg. Hvorfor skjedde dette? En morgen våknet jeg og så henne henge i stuen i huset vårt, innsvøpt i en svart tsjador. Fordi jeg var et barn, visste jeg ikke hvordan jeg skulle forsvare henne eller hvilke rettigheter jeg hadde.
Drapet ble tildekket. Alle stilte seg på drapsmannens side. Familien stilte seg på drapsmannens side. De sa at hun hadde gjort noe skammelig.
Vi ble aldri vekket til sannheten. Vi vet ikke hvem som gjorde det. Og fordi jeg var et barn, visste jeg ikke hvordan jeg skulle forsvare henne eller kreve rettferdighet.
De påsto at moren min ble drept fordi hun var en «uanstendig kvinne». Men selv drapsmannen — det sier vi åpent — ble løslatt og fikk leve fritt, som et vanlig menneske.
Kanskje fordi jeg var ung, forsto jeg ikke alt. Faren min var ikke hjemme. Jeg var i et annet rom. Da jeg våknet, så jeg moren min ligge i stuen. Alle våknet samtidig. Folk strømmet til — naboer, slektninger. Faren min var i Kabul på den tiden.
Da politiet og myndighetene kom, sto folk rundt og så på. Det var kaos, men ingen snakket. Alt var stille og stivnet. Bare lillebroren min holdt rundt søsteren min og klemte henne. Hun fikk ikke bevege seg. Hun fikk ikke snakke.
Det hadde allerede vært andre former for vold i familien. Ofte var det anklager. På den tiden var anklagene ikke rettet mot faren min, men mot broren min.
De sa at hun hadde blitt hardt slått. At hun hadde blitt alvorlig mishandlet. De viste kroppen offentlig og sa at hun var blåslått, at hun hadde gjort motstand. Denne fortellingen ble brukt til å rettferdiggjøre det som skjedde — for å vise hvor «skadet» hun var.
De begravde henne. Men ingen i familien krevde rettferdighet. For hadde de gjort det, kunne rettighetene hennes blitt gjenopprettet. Men de mente at de hadde drept en «dårlig kvinne», og at dette var hennes rett.
Samfunnet rundt — familie, venner, naboer — godtok dette. De mente hun fortjente det. De rettferdiggjorde det med påstander: at hun hadde blitt sett med noen, at hun ville dra, at hun ikke elsket livet sitt, at hun hadde tatt egne valg. Alt dette ble brukt mot henne.
Jeg hadde ingen rett til å snakke. Jeg var bare et vitne, trukket inn i retten. Og politiet var så sinte at selv jeg var redd.
Moren min elsket å lære og lese, og hun underviste seg selv. Av det jeg husker, fortalte hun alltid at hun pleide å rømme i hemmelighet fra familien. Under påskudd av å hente vann — fordi vann måtte hentes langveisfra til drikke og daglig bruk — dro hun og satt i skjul i en time hos en familie der en ung kvinne underviste jenter. Der lærte hun å lese Koranen eller alfabetet, å lese og skrive. Hun pleide å si at dette alene var nok for henne.
Senere, da rommet ble litt friere, da man snakket om rettigheter, da det fantes noe støtte, brukte hun denne muligheten. Hun begynte å undervise og tok til orde i landsbyen, snakket med familier og fedre for å overbevise dem om å la døtrene sine gå på skole. Hun underviste til og med i moskeen, sittende på steiner, uten ressurser eller fasiliteter.
Men etter hvert ble dette uakseptabelt i samfunnet. At hun kledde seg fritt, gikk ut, snakket offentlig om saker og arbeidet — dette var ikke akseptert i landsbyen. Hun brukte ikke hijab, hun brukte ikke burka, hun sminket seg når hun kunne. Sammenlignet med tusenvis av andre kvinner skilte hun seg ut.
Hun var aktiv. Hun arbeidet. Og dette var ikke til å tåle.
Først arbeidet hun med Aga Khan-stiftelsen. Senere, med deres støtte, holdt hun kurs for kvinner — lese- og skriveopplæring, undervisning i hvordan kvinner kunne bli selvstendige. Etter dette arbeidet hun i en skjønnhetssalong, ikke sin egen, men sammen med en annen kvinne.
Så skjedde det noe — noe som fortsatt er uklart for meg. Hvorfor skjedde dette? En morgen våknet jeg og så henne henge i stuen i huset vårt, innsvøpt i en svart tsjador. Fordi jeg var et barn, visste jeg ikke hvordan jeg skulle forsvare henne eller hvilke rettigheter jeg hadde.
Drapet ble tildekket. Alle stilte seg på drapsmannens side. Familien stilte seg på drapsmannens side. De sa at hun hadde gjort noe skammelig.
Vi ble aldri vekket til sannheten. Vi vet ikke hvem som gjorde det. Og fordi jeg var et barn, visste jeg ikke hvordan jeg skulle forsvare henne eller kreve rettferdighet.
De påsto at moren min ble drept fordi hun var en «uanstendig kvinne». Men selv drapsmannen — det sier vi åpent — ble løslatt og fikk leve fritt, som et vanlig menneske.
Kanskje fordi jeg var ung, forsto jeg ikke alt. Faren min var ikke hjemme. Jeg var i et annet rom. Da jeg våknet, så jeg moren min ligge i stuen. Alle våknet samtidig. Folk strømmet til — naboer, slektninger. Faren min var i Kabul på den tiden.
Da politiet og myndighetene kom, sto folk rundt og så på. Det var kaos, men ingen snakket. Alt var stille og stivnet. Bare lillebroren min holdt rundt søsteren min og klemte henne. Hun fikk ikke bevege seg. Hun fikk ikke snakke.
Det hadde allerede vært andre former for vold i familien. Ofte var det anklager. På den tiden var anklagene ikke rettet mot faren min, men mot broren min.
De sa at hun hadde blitt hardt slått. At hun hadde blitt alvorlig mishandlet. De viste kroppen offentlig og sa at hun var blåslått, at hun hadde gjort motstand. Denne fortellingen ble brukt til å rettferdiggjøre det som skjedde — for å vise hvor «skadet» hun var.
De begravde henne. Men ingen i familien krevde rettferdighet. For hadde de gjort det, kunne rettighetene hennes blitt gjenopprettet. Men de mente at de hadde drept en «dårlig kvinne», og at dette var hennes rett.
Samfunnet rundt — familie, venner, naboer — godtok dette. De mente hun fortjente det. De rettferdiggjorde det med påstander: at hun hadde blitt sett med noen, at hun ville dra, at hun ikke elsket livet sitt, at hun hadde tatt egne valg. Alt dette ble brukt mot henne.
Jeg hadde ingen rett til å snakke. Jeg var bare et vitne, trukket inn i retten. Og politiet var så sinte at selv jeg var redd.
Source: machine translation