Hoda – Rules and control
Interviewee:
Hoda Khamosh
Topic:
Rules and control
Countries:
Timeline:
Year 2026. Timeline shown from 1998 to 2028.
Transcript
Persian, Farsi
آره ست، ست، شایت بگم انانات مون یکم شباقات خوا زیادی دارت
خوب اجازه نداشتیم که ما بزرک شدیم روسریمون دورو بشه اصرمون
و یا هم از ابل، از خیلی کچی کدم روسریمون باشیدم
آلبتی ایژان که بودم، خوب توی خونت توی ساختمونی که زندگی می کدم نا
و ایگه همین که بیرون می شدم باید حتی یه طاری مویمان بیرون می شدم نمیداد
یادمه یک زمانی وقتی که با خیلی کچی بودم، ما ما نم در سما گرفت دا بود
خاہر کچی کما بغر کرده بود، توی سبز مکدان می ربتیم
یکی شهر خیلی کچی کتوی اسباقان
باید، یه پولیس آمد خیلی موکم، یه سیلی موکم به سودت مادرم زد
با با مستم اتبجه نبود، گف چی شده؟
ماما نم همی تاری گف چی شده، یعنی خاہر همم گریه کردهی نا
گف داره یه تاری مو تو نشوم می ده
خب همی تاری خودی هیم پولیس سودت شا مهای مادرم و دروس کرده زیر روسریش بورده
یعنی خیلی درت داشت، خیلی درت کشید با اون سیلی موکمی که مادرم زد
خیلی دفت با کنشه بست چی بوده؟
خب با کنشه اون هم همین که چرا مهات او پنهان نمی کنی
او ده طرف داریم پولیسه رکه نک، مادرم اون نکت
طرف داری پولیسه رکت، خب گفتی که میایی یه لباس دروس ببوش
بت، منم از همه موقع روسری سرم بوده، باید هجابه من مراعت می کرده
نباید لباسه چسمی بوشیدم که پدنم نشمون بده جوانم بودم
اولین، یادم اولین لباسی که من برای یک اروسی بوشیده بوده
ای کمی آزا تر بود، مثلا شونه نداشت، آسدین نداشته اینا
بجایی که با با منه تخقیر بکنه یا منه با سیلی بزنه
شون بدن من نشون میداد، ای کمی و همین تو دی تو ییبس هبیلی پاین با لامی رفتم
یه سیلی موقع مامانم ازد و نشگون گرفتش خیری که
اتا من متواجه شدم که مامانم در سکوت آرام اشکاش رکت
یعنی آنقاد درد داشت
پت متواجه شدم که رفتم برای خاطره لباس من این کارت اخواف داره
از اون لباس که خیلی ام دوسیش داشتم
با باید دخواب خودم خریده بودم اش
دست بردار شدم که داشتم ای دور
خوب اجازه نداشتیم که ما بزرک شدیم روسریمون دورو بشه اصرمون
و یا هم از ابل، از خیلی کچی کدم روسریمون باشیدم
آلبتی ایژان که بودم، خوب توی خونت توی ساختمونی که زندگی می کدم نا
و ایگه همین که بیرون می شدم باید حتی یه طاری مویمان بیرون می شدم نمیداد
یادمه یک زمانی وقتی که با خیلی کچی بودم، ما ما نم در سما گرفت دا بود
خاہر کچی کما بغر کرده بود، توی سبز مکدان می ربتیم
یکی شهر خیلی کچی کتوی اسباقان
باید، یه پولیس آمد خیلی موکم، یه سیلی موکم به سودت مادرم زد
با با مستم اتبجه نبود، گف چی شده؟
ماما نم همی تاری گف چی شده، یعنی خاہر همم گریه کردهی نا
گف داره یه تاری مو تو نشوم می ده
خب همی تاری خودی هیم پولیس سودت شا مهای مادرم و دروس کرده زیر روسریش بورده
یعنی خیلی درت داشت، خیلی درت کشید با اون سیلی موکمی که مادرم زد
خیلی دفت با کنشه بست چی بوده؟
خب با کنشه اون هم همین که چرا مهات او پنهان نمی کنی
او ده طرف داریم پولیسه رکه نک، مادرم اون نکت
طرف داری پولیسه رکت، خب گفتی که میایی یه لباس دروس ببوش
بت، منم از همه موقع روسری سرم بوده، باید هجابه من مراعت می کرده
نباید لباسه چسمی بوشیدم که پدنم نشمون بده جوانم بودم
اولین، یادم اولین لباسی که من برای یک اروسی بوشیده بوده
ای کمی آزا تر بود، مثلا شونه نداشت، آسدین نداشته اینا
بجایی که با با منه تخقیر بکنه یا منه با سیلی بزنه
شون بدن من نشون میداد، ای کمی و همین تو دی تو ییبس هبیلی پاین با لامی رفتم
یه سیلی موقع مامانم ازد و نشگون گرفتش خیری که
اتا من متواجه شدم که مامانم در سکوت آرام اشکاش رکت
یعنی آنقاد درد داشت
پت متواجه شدم که رفتم برای خاطره لباس من این کارت اخواف داره
از اون لباس که خیلی ام دوسیش داشتم
با باید دخواب خودم خریده بودم اش
دست بردار شدم که داشتم ای دور
Source: whisper
Arabic
نعم، نعم — يجب أن أقول إن ظروف «الأمان» لدينا كانت شديدة الصرامة. عندما كبرنا، لم يكن مسموحًا لنا أن ينزلق الحجاب قليلًا إلى الخلف، ولا حتى بشكل بسيط. ومنذ طفولة مبكرة جدًا، كان علينا ارتداء الحجاب.
طبعًا، كان الأمر مختلفًا عندما أكون داخل البيت، في المبنى الذي كنا نعيش فيه. لكن بمجرد خروجي إلى الخارج، لم يكن يُسمح حتى بظهور خصلة شعر واحدة.
أتذكر مرة عندما كنت صغيرة جدًا. كانت أمي تحمل أختي الصغيرة بين ذراعيها، وكنا نسير في منطقة خضراء، في حي صغير في أصفهان. جاء شرطي نحونا بطريقة عدوانية جدًا، وصفع أمي بقوة على وجهها.
كان أبي موجودًا، لكنه لم يفهم ما الذي يحدث وسأل: «ماذا حدث؟»
قالت أمي الشيء نفسه — ماذا حدث؟ وكانت أختي الصغيرة تبكي.
قالوا: «هناك خصلة شعر ظاهرة.»
الشرطي نفسه مدّ يده، وشدّ شعر أمي، وأدخله بالقوة تحت حجابها. كان ذلك مؤلمًا جدًا. تلك الصفعة آلمتها بشدة.
لاحقًا، واجهها أبي — لا الشرطة — وسألها لماذا لم تُخفِ شعرها جيدًا. وقف إلى جانب الشرطة، لا إلى جانب أمي. وقال لها: «إذا خرجتِ، فعليكِ أن ترتدي ملابس مناسبة.»
منذ ذلك الوقت، كنتُ دائمًا أرتدي الحجاب. كان عليّ الالتزام به بشدة. لم يكن مسموحًا لي أن أرتدي ملابس تُظهر جسدي. كنت صغيرة.
أتذكر أول فستان ارتديته في عرس. كان أكثر انفتاحًا قليلًا — مثلًا، كان يُظهر الكتفين ولم يكن له أكمام. بدلًا من أن يُهينني أبي أو يضربني، أشار إلى جسدي وإلى كتفيّ. كنت أرتدي شيئًا تحته، قميصًا داخليًا، لكن حتى ذلك لم يكن مقبولًا.
أمي ضربتني وقرصتني — خوفًا. ثم لاحظت شيئًا: كانت أمي تبكي بصمت. كانت دموعها تنزل بهدوء. كان الألم شديدًا عليها.
عندها فقط أدركت أن أمي كانت تُعاقَب بسبب ملابسي. وبسبب فستان كنت أحبه كثيرًا — فستان اشتريته بنفسي وكنت فخورة به — تخليت عنه وتوقفت عن ارتدائه.
طبعًا، كان الأمر مختلفًا عندما أكون داخل البيت، في المبنى الذي كنا نعيش فيه. لكن بمجرد خروجي إلى الخارج، لم يكن يُسمح حتى بظهور خصلة شعر واحدة.
أتذكر مرة عندما كنت صغيرة جدًا. كانت أمي تحمل أختي الصغيرة بين ذراعيها، وكنا نسير في منطقة خضراء، في حي صغير في أصفهان. جاء شرطي نحونا بطريقة عدوانية جدًا، وصفع أمي بقوة على وجهها.
كان أبي موجودًا، لكنه لم يفهم ما الذي يحدث وسأل: «ماذا حدث؟»
قالت أمي الشيء نفسه — ماذا حدث؟ وكانت أختي الصغيرة تبكي.
قالوا: «هناك خصلة شعر ظاهرة.»
الشرطي نفسه مدّ يده، وشدّ شعر أمي، وأدخله بالقوة تحت حجابها. كان ذلك مؤلمًا جدًا. تلك الصفعة آلمتها بشدة.
لاحقًا، واجهها أبي — لا الشرطة — وسألها لماذا لم تُخفِ شعرها جيدًا. وقف إلى جانب الشرطة، لا إلى جانب أمي. وقال لها: «إذا خرجتِ، فعليكِ أن ترتدي ملابس مناسبة.»
منذ ذلك الوقت، كنتُ دائمًا أرتدي الحجاب. كان عليّ الالتزام به بشدة. لم يكن مسموحًا لي أن أرتدي ملابس تُظهر جسدي. كنت صغيرة.
أتذكر أول فستان ارتديته في عرس. كان أكثر انفتاحًا قليلًا — مثلًا، كان يُظهر الكتفين ولم يكن له أكمام. بدلًا من أن يُهينني أبي أو يضربني، أشار إلى جسدي وإلى كتفيّ. كنت أرتدي شيئًا تحته، قميصًا داخليًا، لكن حتى ذلك لم يكن مقبولًا.
أمي ضربتني وقرصتني — خوفًا. ثم لاحظت شيئًا: كانت أمي تبكي بصمت. كانت دموعها تنزل بهدوء. كان الألم شديدًا عليها.
عندها فقط أدركت أن أمي كانت تُعاقَب بسبب ملابسي. وبسبب فستان كنت أحبه كثيرًا — فستان اشتريته بنفسي وكنت فخورة به — تخليت عنه وتوقفت عن ارتدائه.
Source: machine translation
English
Yes, yes — I should say that our security conditions were extremely strict. We were not allowed, as we grew up, to let our headscarves slip back even a little. And from very early childhood, we had to wear a headscarf.
Of course, when I was inside the house, in the building where we lived, it was different. But the moment I stepped outside, they would not allow even a single strand of hair to be visible.
I remember a time when I was very young. My mother was carrying my little sister in her arms, and we were walking through a green area, going somewhere in a small neighbourhood of Isfahan. A police officer came toward us very aggressively and slapped my mother hard in the face.
My father was there but was confused and asked, “What happened?”
My mother said the same thing — what happened? My little sister was crying.
They said, “A strand of her hair is showing.”
The police officer himself reached out, pulled my mother’s hair, and shoved it back under her headscarf. It was extremely painful. That slap hurt her deeply.
Later, my father confronted her — not the police — asking why she hadn’t hidden her hair better. He took the side of the police, not my mother. He said, “If you’re going outside, you must wear proper clothing.”
From that moment on, I always had a headscarf. I had to observe hijab strictly. I wasn’t allowed to wear clothes that showed my body. I was young.
I remember the first dress I ever wore to a wedding. It was a little more open — for example, it showed my shoulders, it had no sleeves. Instead of my father humiliating me or slapping me, he pointed at my body and gestured at my shoulders. I was still wearing something underneath, a vest or undershirt, but even that was unacceptable.
My mother slapped me and pinched me, out of fear. And then I noticed something — my mother was silently crying. Her tears were falling quietly. It hurt her deeply.
Only then did I realise that because of my clothing, she was being punished. Because of a dress I loved so much — a dress I had bought myself and was proud of — I gave it up and stopped wearing it.
Of course, when I was inside the house, in the building where we lived, it was different. But the moment I stepped outside, they would not allow even a single strand of hair to be visible.
I remember a time when I was very young. My mother was carrying my little sister in her arms, and we were walking through a green area, going somewhere in a small neighbourhood of Isfahan. A police officer came toward us very aggressively and slapped my mother hard in the face.
My father was there but was confused and asked, “What happened?”
My mother said the same thing — what happened? My little sister was crying.
They said, “A strand of her hair is showing.”
The police officer himself reached out, pulled my mother’s hair, and shoved it back under her headscarf. It was extremely painful. That slap hurt her deeply.
Later, my father confronted her — not the police — asking why she hadn’t hidden her hair better. He took the side of the police, not my mother. He said, “If you’re going outside, you must wear proper clothing.”
From that moment on, I always had a headscarf. I had to observe hijab strictly. I wasn’t allowed to wear clothes that showed my body. I was young.
I remember the first dress I ever wore to a wedding. It was a little more open — for example, it showed my shoulders, it had no sleeves. Instead of my father humiliating me or slapping me, he pointed at my body and gestured at my shoulders. I was still wearing something underneath, a vest or undershirt, but even that was unacceptable.
My mother slapped me and pinched me, out of fear. And then I noticed something — my mother was silently crying. Her tears were falling quietly. It hurt her deeply.
Only then did I realise that because of my clothing, she was being punished. Because of a dress I loved so much — a dress I had bought myself and was proud of — I gave it up and stopped wearing it.
Source: machine translation
Norwegian Bokmål
Ja, ja — jeg må si at sikkerhetsforholdene våre var ekstremt strenge. Da vi vokste opp, fikk vi ikke lov til å la hodeskjerfet gli bakover, ikke engang litt. Og allerede fra veldig tidlig barndom måtte vi bruke hodeskjerf.
Selvfølgelig var det annerledes når jeg var inne i huset, i bygningen der vi bodde. Men i det øyeblikket jeg gikk ut, fikk ikke engang et eneste hårstrå være synlig.
Jeg husker en gang da jeg var veldig liten. Moren min bar lillesøsteren min i armene, og vi gikk gjennom et grønt område, et lite strøk i Isfahan. En politibetjent kom mot oss på en svært aggressiv måte og slo moren min hardt i ansiktet.
Faren min var der, men forsto ikke hva som skjedde og spurte: «Hva har skjedd?»
Moren min sa det samme — hva har skjedd? Lillesøsteren min gråt.
De sa: «Et hårstrå vises.»
Politibetjenten selv rakte hånden frem, dro i håret til moren min og presset det inn under hodeskjerfet hennes. Det var veldig smertefullt. Slaget gjorde henne vondt på en dyp måte.
Senere konfronterte faren min henne — ikke politiet — og spurte hvorfor hun ikke hadde skjult håret bedre. Han tok politiets side, ikke morens. Han sa: «Når du går ut, må du kle deg ordentlig.»
Fra da av hadde jeg alltid hodeskjerf. Jeg måtte følge hijab strengt. Jeg fikk ikke bruke klær som viste kroppen min. Jeg var ung.
Jeg husker den første kjolen jeg noen gang hadde på meg i et bryllup. Den var litt mer åpen — for eksempel hadde den bare skuldre, ingen ermer. I stedet for at faren min ydmyket meg eller slo meg, pekte han på kroppen min, på skuldrene mine. Jeg hadde fortsatt noe under, en undertrøye, men selv det var ikke akseptabelt.
Moren min slo meg og knep meg — av frykt. Og da la jeg merke til noe: Moren min gråt stille. Tårene rant rolig. Det gjorde henne utrolig vondt.
Da forsto jeg at på grunn av klærne mine ble hun straffet. På grunn av en kjole jeg elsket så høyt — en kjole jeg hadde kjøpt selv og var stolt av — sluttet jeg å bruke den og ga den opp.
Selvfølgelig var det annerledes når jeg var inne i huset, i bygningen der vi bodde. Men i det øyeblikket jeg gikk ut, fikk ikke engang et eneste hårstrå være synlig.
Jeg husker en gang da jeg var veldig liten. Moren min bar lillesøsteren min i armene, og vi gikk gjennom et grønt område, et lite strøk i Isfahan. En politibetjent kom mot oss på en svært aggressiv måte og slo moren min hardt i ansiktet.
Faren min var der, men forsto ikke hva som skjedde og spurte: «Hva har skjedd?»
Moren min sa det samme — hva har skjedd? Lillesøsteren min gråt.
De sa: «Et hårstrå vises.»
Politibetjenten selv rakte hånden frem, dro i håret til moren min og presset det inn under hodeskjerfet hennes. Det var veldig smertefullt. Slaget gjorde henne vondt på en dyp måte.
Senere konfronterte faren min henne — ikke politiet — og spurte hvorfor hun ikke hadde skjult håret bedre. Han tok politiets side, ikke morens. Han sa: «Når du går ut, må du kle deg ordentlig.»
Fra da av hadde jeg alltid hodeskjerf. Jeg måtte følge hijab strengt. Jeg fikk ikke bruke klær som viste kroppen min. Jeg var ung.
Jeg husker den første kjolen jeg noen gang hadde på meg i et bryllup. Den var litt mer åpen — for eksempel hadde den bare skuldre, ingen ermer. I stedet for at faren min ydmyket meg eller slo meg, pekte han på kroppen min, på skuldrene mine. Jeg hadde fortsatt noe under, en undertrøye, men selv det var ikke akseptabelt.
Moren min slo meg og knep meg — av frykt. Og da la jeg merke til noe: Moren min gråt stille. Tårene rant rolig. Det gjorde henne utrolig vondt.
Da forsto jeg at på grunn av klærne mine ble hun straffet. På grunn av en kjole jeg elsket så høyt — en kjole jeg hadde kjøpt selv og var stolt av — sluttet jeg å bruke den og ga den opp.
Source: machine translation