Hoda – Sister's murder

Farsi فارسی, English, Norwegian, العربية

Hoda – Sister's murder

Interviewee: Hoda Khamosh
Topic: Family

Transcript

Persian, Farsi
این خاہرم که الان پاکستان زندگی میکنه و از هادسای توی افغانستان که چون کار میکنیم و تحراش میکنیم برای زنان میشه مورد تحدید و فشاریم
اون آور دن پاکستان زندگی کنه
برای این که او خید کچو لو بود که عروسی شکر دن
چون من تن ندادم 15 سالش بود که از دواج کرد خیلی کچی کود
از هم فکنم که ات وقت دیباس عروسی دو کشیر
بایکر یا های من تاسیر داشت
اتو اتو مقاش کردیم
و افتادیم شفا خانه ربتیم
بستر شدیم برای خانه باده
خیلی دا حدونه نکا کردن
چون ما
ما ده
ما ده رو من پا اوت کرده بود
ات کسی در افتار نداشتیم که اس ما دفعا با کنه
و اینجا ما دست با با بودیم دست امخا بودیم دست امخا بودیم
که ای وقت دا میگه من چند چا افراد داشتیم توی خانه بودی
کس ما فقط مراقب برد با کنه
چون ما زنیم نا و نبایت اشتبا میکردیم
تو اینجا خلی لتکوب شدیم
هر موقع تل اشو میشت با لگهت میزدن
با لیوان میزدن
که دستیماری فولیس بگیتی که امتنطرد آدم
این این اتباقات توی ای اپنستان دیست
ایتگر تحق نداره شاید هتا پولیس هم با خانه باده هم کاری کنه
که دو باره برد همد توی خونه باده
با فشاری بیشتر زندگی کنی و وقت بعد تن بیدی به خشونت
مخنگ
چون wife
ديله بات
حبیم بسر امام بود
ولهمینب به این نکتر دارامو небольшید GoHow
بیم بقیت خمکه
ا drives
چ90
ری تک می کرد که با یک مرد هم بخوابه هم خوابی که تاشته باشه یه اتنه شو
تنی کوچه که شو بیده بدستی یک مرد
از دامت چن ساله کن ساله کن ساله کن ساله؟
آره از من بزوگتر اینان
تقریبا ده ساله از خاہرم یا نوخ ساله از خاہرم بزوگتره
و چن ساله کن سالی؟
یکی امین جمونگوط
اما این خاہر دوما میون که کشتن به همین استه بات
ما مقایی که مادرم فوتکت
اومدیم کابولا بالاخره هر جای که دلشون می شا
چون بیون وانی که بابام نمیتونی اصلا سر پر استی بکنه
ما ما نمیم فوتکته
هر جای که دلشون می شکت ما می رفتیم
یعنی یک پرندهی بودیم که هر که هر جایلان می ساق
بابت اونجا می بودیم، ما چی بودو بودیم
خب بعد از اتفاقات خید اجیب توی زندگیمون
اومدیم پروان
و بابام زندگیم همتر دومون گرفت
ازدواج کت
و بایشه که باینز خانومده و آمش ما هم بیایم
با اون زندگی کنی
مقایی زندگی کردیم خستگاره هم زیاد چونه
هی خستگار و خستگار
همم اون اومقایی کمی فهمی فهمیدیم
همی طوری
من نشسته بودم زمستان بود
داشم کتاب می خونده
که تماس زندگه در اومد
مقایی که
بولنگ چونم دیرم که ایچکی نیست باشته در
پس دو بار اومدم نشستم باز دو بار زندگ خارد
خاہرم و کفتم باره در اومده
چهت کسی ایمار کار داره
خب در باس کت
گفت که بسر امام می گی که
سفیه باید بیاد
سفیه خاہرم
من سفیه کار داره بابات پول فرستاده
بابات پوله به اون تحبیل بیدن
بابات گفته این پوله به اون تحبیل بیده
بابات دست اون باشه
که
الو نیم فم چارن دلیل بیمنطق
اومقای احسان
چهت اومقا که باور کرده
بیمنطق ترین هرفی بود که منشینی ده بودم
همین که داره باس کت
سده اید تید
بگوش امرسید
ایک هیدو تا سده
که داره باس کتم داره اوطاقه
کسفیه
این شوناش نبود
همی طوری خودشه انداخت سر شونم و کف
سلیم منو زت
یعنی تا موقع فکمیدیم که
قاتل که
چون خاصتگارشی بود
چون
میگوطن باشه زواج بکنه نکرده بود
و شاید من حسمی کنم
مارا برای همیناورده بودن
اونجا
که باید
هر موقعی که ما میخواستیم
به هر مدی کومد خاصتگاری
به اون
به اون نقام بکنن
چون تا موقعی کونجا دستیدیم
هر حفتی خانمی پیدا میشد
برای خاصتگاری
خاصتگاری عبقانسان انتوری
که اول خانواده ها میبینن و
انتخاب میکنن انتوری
مثل ایک ماهی رویش
کنم هم انتوری با خون
آلوده بود
موقعی که بردیمش
خب داشت نفست میکشی
بردیمش
امرجینسی
همونجان وفات قد
چی قد ترد دارم
که ای وقتا بدا دارده میکنده
بدا با بن پرستاده بود
پسرمو ترد
سحن سادی کرده بود
چون با با ما
پسرمم توی ایک رستوژان فارمی کردن
موقعی که خودش نمیامت
گای وقتا پر برای من میفرست
میفرستاد که زندگی کنی ما
روز مره
مایشد زندگی رو پیش ببریم
از این سوجه استفاده کرده بود
خواهر همه بغل کردم
با داد و فقان و اینا
یه تکسی گرفتم و بودم شمرجینسی
دیگه ما توی شفاخانه بودیم
که پولیس اومده بود و برسی کرده بودینا
اینا ایچه اتفاقی نایفتات
و برای خواهر همم با اتحام این که
ای فاہی شهرس رابطه ایده
بیرون از زواید داره با
توی تیلیفون مصروف اسم اسبازی بوده
و توی فیزبوک داشته و نستاگرام داشته
بیمین کشکت هر فای بیمنتق برای کشتن
یک زن نستاگرام داره
خب حقیطن داشته باشه این دنیا
Source: whisper
Arabic
هذه أختي التي تعيش الآن في باكستان، أُجبرت على مغادرة أفغانستان بسبب ما حدث هناك. لأننا كنا نعمل ونناضل من أجل النساء، تعرّضنا للتهديد والضغط، ولهذا تم إرسالها للعيش في باكستان.

كانت صغيرة جدًا عندما أُجبرت على الزواج. لأنني رفضت، تم تزويجها وهي في الخامسة عشرة من عمرها — كانت مجرد طفلة. أعتقد أنها كانت تحت ضغط هائل حتى في وقت زفافها. تعرّضت لإصابات خطيرة. أخذناها إلى المستشفى وتم إدخالها. كانت قد تعرّضت للضرب الوحشي.

لم يكن لدينا أحد يدافع عنا. لم يقف أحد إلى جانبنا. كنا تحت سيطرة الأب والأعمام بالكامل. كان هناك رجال في البيت دورهم الوحيد مراقبتنا والسيطرة علينا. لأننا نساء، لم يكن مسموحًا لنا أن نخطئ.

تعرّضنا هنا لعنف شديد. كلما غضبوا، كانوا يركلوننا ويضربوننا بالكؤوس. وإذا ذهبنا إلى الشرطة، قالوا إن هذا «شأن عائلي». هكذا يحدث الأمر في أفغانستان. لا أحد له الحق في حمايتك — وأحيانًا تتعاون الشرطة نفسها مع العائلة — ويعيدونك إلى نفس البيت لتعيشي تحت ضغط أكبر، إلى أن تستسلمي للعنف.

كانوا يقولون: «هي زوجة. هي ملك لزوجها.»
أُجبرت أختي على الدخول في علاقة جنسية مع رجل — أن تنام معه — لإثبات أنها تخصّه. تم تسليمها لرجل من الشارع، رجل أكبر منها بكثير. كان يكبر أختي بحوالي عشر سنوات.

وهذه هي الأخت نفسها التي قُتلت لاحقًا بسبب هذه الاتهامات.

عندما توفيت والدتنا، انتقلنا إلى كابول. كنا نذهب حيثما قرروا، لأن بدون أمّنا لم يكن والدنا قادرًا على رعايتنا. كنا مثل الطيور التي تُوضَع حيثما يشاء الآخرون — بلا أي سيطرة على حياتنا.

بعد أحداث غريبة ومؤلمة جدًا في حياتنا، انتقلنا إلى بروان. تزوّج والدنا مرة أخرى، وقرّروا أن نعيش مع زوجته الجديدة. عشنا هناك، لكن بدأت تأتي طلبات الزواج واحدة تلو الأخرى.

في يوم من أيام الشتاء، كنت جالسة أقرأ كتابًا عندما رنّ الهاتف. تجاهلته في البداية. ثم رنّ مرة أخرى. أجبت. قالت أختي إن هناك شخصًا عند الباب.

سألتها من هو وماذا يريد. قالت: «افتحي الباب. يقول إن صافية يجب أن تأتي.»
صافية هي أختي.

قالوا: «أبوك أرسل مالًا. قال إن المال يجب أن يُسلَّم له.» كان ذلك بلا أي منطق. كان أكثر كلام غير منطقي سمعته في حياتي.

بمجرد أن فُتح الباب، حدث كل شيء بسرعة. سمعت الأصوات. صرخة أو صرختين. وعندما وصلت إلى الغرفة، كانت صافية قد اختفت. هجم عليها وطعنها.

فهمنا لاحقًا أن القاتل كان رجلًا تقدّم سابقًا لخطبتها. كان يريد الزواج منها لكنها رفضت. أعتقد أنهم جلبونا إلى هناك لهذا السبب — حتى تُجبر على القبول بأي خاطب يأتي.

في أفغانستان، تسير الخطبة بهذه الطريقة: العائلات ترى وتختار — كما لو كان الأمر سلعة. هكذا عوملت أختي.

عندما حملناها، كانت لا تزال تتنفس. أخذناها إلى الطوارئ. توفيت هناك.

أحمل ألمًا هائلًا. أحيانًا يحترق داخلي. كان هذا الرجل يتلقى دعمًا ماليًا من والدي. كان لوالدي ابن يعمل في مطعم، وعندما لم يكن يستطيع الحضور، كان يرسل أحيانًا مالًا لنستطيع العيش. استُخدم ذلك ضدنا.

احتضنت أختي وأنا أصرخ وأبكي. أخذت سيارة أجرة وذهبت إلى الطوارئ. كنا في المستشفى عندما جاءت الشرطة وبدأت التحقيق.

لكن لم يحدث شيء فعليًا.

بدلًا من ذلك، وُجّهت الاتهامات إلى أختي: بأنها كانت على علاقة غير أخلاقية، خارج الزواج، وأنها كانت تتحدث مع رجال على الهاتف، وأن لديها فيسبوك وإنستغرام.

كل ذريعة غير منطقية استُخدمت لتبرير قتل امرأة — فقط لأنها كانت تملك إنستغرام. وكأن امتلاك وسائل التواصل الاجتماعي يسلبها حقها في الحياة.
Source: machine translation
English
This sister of mine, who now lives in Pakistan, was forced to leave Afghanistan because of the incidents there. Because we worked and were active on behalf of women, we became targets of threats and pressure. That is why she was taken to Pakistan to live.

She was very young when they forced her into marriage. Because I refused, she was married at the age of fifteen — she was just a child. I think even at the time of her wedding she was under enormous pressure. She suffered serious injuries. We took her to hospital, and she was admitted. She was badly beaten.

We had no one to defend us. No one stood up for us. We were completely under the control of our father and uncles. There were men in the house whose only role was to watch us and control us. Because we were women, we were not allowed to make mistakes.

Here, we were beaten severely. Whenever they became angry, they would kick us, hit us with glasses. If you went to the police, they would say this was a “family matter.” These things happen in Afghanistan. No one has the right — and sometimes even the police cooperate with the family — to send you back into the same house to live under greater pressure, until eventually you submit to the violence.

They would say, “She is a wife. She belongs to her husband.”
My sister was forced into sexual relations with a man — to sleep with him — just to prove that she belonged to him. She was handed over to a man from the street, a man much older than her. He was about ten years older than my sister, maybe nine or ten years older.

This was the same sister who was later killed because of these accusations.

When my mother died, we moved to Kabul. We went wherever they wanted us to go, because without our mother, my father was not capable of taking responsibility for us. Wherever they decided, we went. We were like birds that were placed wherever someone chose — we had no control over our lives.

After very strange and painful events in our lives, we moved to Parwan. My father remarried, and it was decided that we should live with his new wife. We lived there, but there were many marriage proposals, one after another.

One day, it was winter. I was sitting and reading a book when the phone rang. I ignored it at first, thinking it was nothing important. It rang again. I answered. My sister said someone was at the door.

I asked who it was and what they wanted. She said, “Open the door. He says Safiya must come.”
Safiya is my sister.

They said, “Your father has sent money. He says the money must be handed over to him. Your father wants the money to be given to him.” It made no sense. It was the most illogical thing I had ever heard.

As soon as the door was opened, everything happened very fast. The sound reached my ears. I heard one or two screams. When I ran toward the room, Safiya was no longer there. He threw himself at her and stabbed her.

We later understood that the killer was a man who had previously come as a suitor. He wanted to marry her, but she had refused. I believe they brought us there for that reason — so that whenever a man came with a proposal, she would be forced to accept.

In Afghanistan, marriage proposals work like this: families meet, decide, and choose — like selecting something on display. My sister was treated like that.

When we took her away, she was still breathing. We rushed her to the emergency room. She died there.

I carry enormous pain. Sometimes it burns inside me. This man had been financially supported by my father. My father’s son worked in a restaurant. When he couldn’t come himself, he would sometimes send money so we could survive day to day. This was used against us.

I held my sister in my arms, screaming and crying. I took a taxi and rushed to the emergency department. We were at the hospital when the police arrived and conducted an investigation.

Nothing really happened.

Instead, accusations were made against my sister: that she had an immoral relationship, that she was outside of marriage, that she talked to men on the phone, that she had Facebook and Instagram.

Every illogical excuse was used to justify killing a woman — simply because she had Instagram. As if having social media negates her right to live.
Source: machine translation
Norwegian Bokmål
Denne søsteren min, som nå bor i Pakistan, ble tvunget til å forlate Afghanistan på grunn av hendelsene der. Fordi vi arbeidet og var aktive for kvinners rettigheter, ble vi utsatt for trusler og press. Derfor ble hun sendt til Pakistan for å bo der.

Hun var svært ung da hun ble tvunget inn i ekteskap. Fordi jeg nektet, ble hun gift da hun var femten år gammel — hun var bare et barn. Jeg tror hun allerede på bryllupstidspunktet var under enormt press. Hun ble alvorlig skadet. Vi tok henne til sykehuset, og hun ble innlagt. Hun var brutalt mishandlet.

Vi hadde ingen som kunne forsvare oss. Ingen stod opp for oss. Vi var fullstendig under kontroll av faren vår og onklene våre. Det var menn i huset som bare hadde som oppgave å overvåke og kontrollere oss. Fordi vi var kvinner, fikk vi ikke lov til å gjøre feil.

Her ble vi utsatt for grov vold. Når de ble sinte, sparket de oss, slo oss med glass. Hvis man gikk til politiet, sa de at dette var en «familiesak». Slik er det i Afghanistan. Ingen har rett til å beskytte deg — og noen ganger samarbeider til og med politiet med familien — og sender deg tilbake til det samme huset for å leve under enda større press, til du til slutt gir etter for volden.

De sa: «Hun er en kone. Hun tilhører sin mann.»
Søsteren min ble tvunget inn i seksuelle forhold med en mann — til å ligge med ham — for å bevise at hun tilhørte ham. Hun ble overlevert til en mann fra gata, en mann mye eldre enn henne. Han var rundt ti år eldre enn søsteren min.

Dette var den samme søsteren som senere ble drept på grunn av disse anklagene.

Da moren vår døde, flyttet vi til Kabul. Vi dro dit de bestemte, fordi uten moren vår var faren vår ikke i stand til å ta ansvar for oss. Vi var som fugler som ble plassert der noen ville — vi hadde ingen kontroll over livene våre.

Etter svært merkelige og smertefulle hendelser i livene våre flyttet vi til Parwan. Faren vår giftet seg på nytt, og det ble bestemt at vi skulle bo sammen med hans nye kone. Vi bodde der, men det kom ekteskapsforslag hele tiden, det ene etter det andre.

En dag, det var vinter, satt jeg og leste en bok da telefonen ringte. Jeg ignorerte den først. Den ringte igjen. Jeg tok den. Søsteren min sa at det sto noen ved døren.

Jeg spurte hvem det var og hva de ville. Hun sa: «Åpne døren. Han sier at Safiya må komme.»
Safiya er søsteren min.

De sa: «Faren din har sendt penger. Han sier at pengene må gis til ham.» Det var helt meningsløst. Det var det mest ulogiske jeg noen gang hadde hørt.

Så snart døren ble åpnet, skjedde alt veldig raskt. Jeg hørte lydene. Ett eller to skrik. Da jeg kom til rommet, var Safiya borte. Han kastet seg over henne og knivstakk henne.

Senere forsto vi at drapsmannen var en mann som tidligere hadde kommet som frier. Han ønsket å gifte seg med henne, men hun hadde sagt nei. Jeg tror de hadde brakt oss dit nettopp av den grunn — slik at hver gang en mann kom med et frieri, skulle hun tvinges til å akseptere.

I Afghanistan fungerer frieri slik: familiene møtes, ser og velger — som om det var en gjenstand. Søsteren min ble behandlet på den måten.

Da vi tok henne med oss, pustet hun fortsatt. Vi tok henne til akuttmottaket. Hun døde der.

Jeg bærer på enorm smerte. Noen ganger brenner det inni meg. Denne mannen hadde fått økonomisk støtte fra faren min. Faren min hadde en sønn som jobbet på restaurant. Når han ikke kunne komme selv, sendte han noen ganger penger så vi kunne overleve. Dette ble brukt mot oss.

Jeg holdt søsteren min i armene, skrek og gråt. Jeg tok en taxi og dro til akuttmottaket. Vi var på sykehuset da politiet kom og etterforsket saken.

Ingenting skjedde egentlig.

I stedet ble søsteren min anklaget: for å ha hatt et umoralsk forhold, for å være utenfor ekteskap, for å snakke med menn på telefon, for å ha Facebook og Instagram.

Alle meningsløse unnskyldninger ble brukt for å rettferdiggjøre drapet på en kvinne — bare fordi hun hadde Instagram. Som om det å ha sosiale medier tar fra henne retten til å leve.
Source: machine translation