Pari – Family Life and The Important People In My Life
Interviewee:
Pari
Topic:
Family
Countries:
Timeline:
Year 2026. Timeline shown from 1998 to 2028.
Transcript
Persian, Farsi
من توی خانواده بیدون یا آمدم که مسحبی نبودن.
بلی گای آگات فگمی کنم مساله تحبیزی جنسیت خیلی ربتی به مسحب ندارتو منطقه ایما.
یک اصمتش مساله سنطم هست و فرهنگه من.
من بختیاری هستن، یعنی قومه لور.
خوب بین اغوام ام مساله پسر و دوختار بودن یه جاهای خوچه نشون داده.
من تو خانواده بدون یا آمدم که دوختار سفوم خانواده هستن.
یعنی دوختار اول بدون یا آمد، اوند خیل دوسته شن پسر باشه.
دوومیم بدون یا آمد، باز دوختار بود، سفومی دیگه یعنی همه اومیده شنی بود که دیگه بچه سفوم بعد پسر باشه.
خوب نشد دیگه و میدونم که عربته یک سری تلاشه های ام کرده بودن که چه میدونم این گوشتو بخور یا این دارورو بخور به مادرم که
هتمن دیگه ایتفایم میوفتم.
خوب من بدون یا آمدم و یه سری از بغو ماخی شاب، پیرزانا و خاله و اممه و کسای که دور تر بودن.
نا این که خالم آی خودم که جاوون تر بودن، یه سیگه کنم بهتر بودن.
گر یه وزاری که و بیچاره مادر که پسر دار نشد و بیچاره پدرمن که بدون تاجدار میمونه.
میگه مینا قسمت های که الان ما با خندم اش هرف دموردش هرف میزنیم وله تصیر خودشه و میزاره.
بیشتر مغیم ام به ای مسار باقف شودم که خودم باردار بودم تو یه کشفر نوروش بچه اول ام گرود به دنیا بیاد، خانوادم ام اینجان نبودن.
او مغیم بشدد زهنم درگره این شده بود که چه تجربه خودم یا مادر من داشته مغیم باردار بوده و یاد ام یاد مغیم که برا اولیم بار رفتم سنوگرافی که دکتور تجویز می کنه اینجا یعنی چیزه نیس که انتخاب بکنیم.
بعد از دم دم چهفته دواز ده هم یا سیز ده هم بگی بعد بره سنوگرافی.
تو سنوگرافی من بشدد تکید که دن به خانوا پرستار که من به هیچ اومان نمیخم بدونم جنسیت و بچه ام چیم.
گفتم بلاخرم ما بعد نسل ما بعد این گایدر و تمام بکنم.
و خیلی خوشالم یاد ام میاد هم و مغم که انکار کردم خیلی از کسای که دوست و فامیل هم بینم هم بین ایرانی ها افغان ها عربان کسای که با من سوابد می کردن.
وقتی می پرستیدن بچهت چیه و من می گفتم من انتخاب کردم که ندونم خیلی هم میشنیدم زمزون میکن پس هتمان دوختاره.
یعنی این من یاد ام یاد که یه دیتورای این گاریه نمکی دوبر رو زخم من می پرستیدن که حتى الان توی کشفر دیگه بازی بست داریم که ما بعد دفعا با کنم از انتخابی که دارم من نمیخم بدونم بچهم چیه چون دوختاره نمیخات بدونم.
این مثاله بود.
این مثاله بود این دوبر اصلا با کنم فکر می کنم بیشتن نسل مادر بوزورگام اون بودن که اون زاریار رو رن داخنم فکر می کنم نسل خال امه ها که نسل پدر مادر امه هاست دیگه داشه تغیراتی با بوجود می اومد ولی باز فشاری که از نسل پیش بود سنگینی خوده شو داشت.
خیلی کچیک بودم و خیلی استرادشم که من پسر هم اصلا می گفتم شما اشتبا می کنیم من دوختار نیستم شما پسر امه ها و پسر داییم که امسن ساله خودم بودن فتبال و بود و بود و بود چه می دونم دو چرخه و همه چیز بود و من بشده تاکید که دوختار بشما اشتبا گفته من و برین دوختار که ثابت کنم من پسر هم.
خم می دونی که معمولنم نی می دونی مثلا تفاقات دوختار و پسر چیه فقط میگم تو این کاران نکن دوختاری حالا خطر ناکه یا مناصب نیست هتا تو هم و کوچی که و من بشدهد در نخشه پسر فورو رفتم.
تو ری که پدر بزورگم منو کوروم سدام می که یعنی من پسرش بودن که براشی دل خوشی هم بود دیگه چون آره کور به منی پسر.
کوروم یعنی پسر من.
با می گا من خیلی تو این نخش فورو رفته بودن.
حتو موقعی که یکم بزورگتار شدم که اگه تو کوچه با بسرهای فامیل بازی می کردیم.
من برا خودم یه اسم پسرونه پیدا می کردم و کم نمیووردم از بغیه.
خالبازی نا پر؟
نا خالبازی هیچ فخت نبود.
اگه لباسه پسرونه مخاصفه فشه خاہرات ما ده؟
فقط لباسه پسرونه می پوشیدم.
تا مودتها.
یا تا از چسنی ترده؟
یه بار یکی از چیزای که البته ماما نم برام بیادا وریکرده.
چون میگم خوب شد 3 سالن بود یا اکسای از اون تولودم هست که 3 یا 4 سالن بود.
که خیلی هم لجباز بودم دیگه.
بسرنه 3-4 سالنگی هم دیگه نهایت لجبازی.
من و دوختر بایم و دوختر خالم.
هممون قرار بود یه پیرانای مثل هم با پوشیم که پدعبوزون ما دعبوزون که برامون از جای سوقات و برده بود.
و من اسرار که من این پیرانو نمی پوشم.
خیلی هم بچه خود مختاره بودم.
یعنی خیلی زود استغلانم و تو خونه ثابت کرده بودم.
که من حتو نمی زاشتم که موقعی که پوشک می کرده.
خیلی کچیگ بودم.
اونو پرت کرده بودم.
که استغلانم و نشروند داده بودم.
که ما اینو نمی خوام.
بردن یعنی این مشکلی نبود.
بل اون روز من به خودم جیش کرده.
بردن که موانم لباسم عباز با کونه.
با این دیگه موانم هر با رو اکسنو می مینه می که خدا از هموقعی.
فخطی پاشم می کرده و یه کفش.
تا به نتیجه نمی روزید و لشنم می کرده.
اون شود که اون روز من یه شورت سورمه یه مخمر کبریتی باشیدم.
با یه بلوزه تیشرط مثلا.
بردن می کنم.
اینها هی بودم.
بلی گای آگات فگمی کنم مساله تحبیزی جنسیت خیلی ربتی به مسحب ندارتو منطقه ایما.
یک اصمتش مساله سنطم هست و فرهنگه من.
من بختیاری هستن، یعنی قومه لور.
خوب بین اغوام ام مساله پسر و دوختار بودن یه جاهای خوچه نشون داده.
من تو خانواده بدون یا آمدم که دوختار سفوم خانواده هستن.
یعنی دوختار اول بدون یا آمد، اوند خیل دوسته شن پسر باشه.
دوومیم بدون یا آمد، باز دوختار بود، سفومی دیگه یعنی همه اومیده شنی بود که دیگه بچه سفوم بعد پسر باشه.
خوب نشد دیگه و میدونم که عربته یک سری تلاشه های ام کرده بودن که چه میدونم این گوشتو بخور یا این دارورو بخور به مادرم که
هتمن دیگه ایتفایم میوفتم.
خوب من بدون یا آمدم و یه سری از بغو ماخی شاب، پیرزانا و خاله و اممه و کسای که دور تر بودن.
نا این که خالم آی خودم که جاوون تر بودن، یه سیگه کنم بهتر بودن.
گر یه وزاری که و بیچاره مادر که پسر دار نشد و بیچاره پدرمن که بدون تاجدار میمونه.
میگه مینا قسمت های که الان ما با خندم اش هرف دموردش هرف میزنیم وله تصیر خودشه و میزاره.
بیشتر مغیم ام به ای مسار باقف شودم که خودم باردار بودم تو یه کشفر نوروش بچه اول ام گرود به دنیا بیاد، خانوادم ام اینجان نبودن.
او مغیم بشدد زهنم درگره این شده بود که چه تجربه خودم یا مادر من داشته مغیم باردار بوده و یاد ام یاد مغیم که برا اولیم بار رفتم سنوگرافی که دکتور تجویز می کنه اینجا یعنی چیزه نیس که انتخاب بکنیم.
بعد از دم دم چهفته دواز ده هم یا سیز ده هم بگی بعد بره سنوگرافی.
تو سنوگرافی من بشدد تکید که دن به خانوا پرستار که من به هیچ اومان نمیخم بدونم جنسیت و بچه ام چیم.
گفتم بلاخرم ما بعد نسل ما بعد این گایدر و تمام بکنم.
و خیلی خوشالم یاد ام میاد هم و مغم که انکار کردم خیلی از کسای که دوست و فامیل هم بینم هم بین ایرانی ها افغان ها عربان کسای که با من سوابد می کردن.
وقتی می پرستیدن بچهت چیه و من می گفتم من انتخاب کردم که ندونم خیلی هم میشنیدم زمزون میکن پس هتمان دوختاره.
یعنی این من یاد ام یاد که یه دیتورای این گاریه نمکی دوبر رو زخم من می پرستیدن که حتى الان توی کشفر دیگه بازی بست داریم که ما بعد دفعا با کنم از انتخابی که دارم من نمیخم بدونم بچهم چیه چون دوختاره نمیخات بدونم.
این مثاله بود.
این مثاله بود این دوبر اصلا با کنم فکر می کنم بیشتن نسل مادر بوزورگام اون بودن که اون زاریار رو رن داخنم فکر می کنم نسل خال امه ها که نسل پدر مادر امه هاست دیگه داشه تغیراتی با بوجود می اومد ولی باز فشاری که از نسل پیش بود سنگینی خوده شو داشت.
خیلی کچیک بودم و خیلی استرادشم که من پسر هم اصلا می گفتم شما اشتبا می کنیم من دوختار نیستم شما پسر امه ها و پسر داییم که امسن ساله خودم بودن فتبال و بود و بود و بود چه می دونم دو چرخه و همه چیز بود و من بشده تاکید که دوختار بشما اشتبا گفته من و برین دوختار که ثابت کنم من پسر هم.
خم می دونی که معمولنم نی می دونی مثلا تفاقات دوختار و پسر چیه فقط میگم تو این کاران نکن دوختاری حالا خطر ناکه یا مناصب نیست هتا تو هم و کوچی که و من بشدهد در نخشه پسر فورو رفتم.
تو ری که پدر بزورگم منو کوروم سدام می که یعنی من پسرش بودن که براشی دل خوشی هم بود دیگه چون آره کور به منی پسر.
کوروم یعنی پسر من.
با می گا من خیلی تو این نخش فورو رفته بودن.
حتو موقعی که یکم بزورگتار شدم که اگه تو کوچه با بسرهای فامیل بازی می کردیم.
من برا خودم یه اسم پسرونه پیدا می کردم و کم نمیووردم از بغیه.
خالبازی نا پر؟
نا خالبازی هیچ فخت نبود.
اگه لباسه پسرونه مخاصفه فشه خاہرات ما ده؟
فقط لباسه پسرونه می پوشیدم.
تا مودتها.
یا تا از چسنی ترده؟
یه بار یکی از چیزای که البته ماما نم برام بیادا وریکرده.
چون میگم خوب شد 3 سالن بود یا اکسای از اون تولودم هست که 3 یا 4 سالن بود.
که خیلی هم لجباز بودم دیگه.
بسرنه 3-4 سالنگی هم دیگه نهایت لجبازی.
من و دوختر بایم و دوختر خالم.
هممون قرار بود یه پیرانای مثل هم با پوشیم که پدعبوزون ما دعبوزون که برامون از جای سوقات و برده بود.
و من اسرار که من این پیرانو نمی پوشم.
خیلی هم بچه خود مختاره بودم.
یعنی خیلی زود استغلانم و تو خونه ثابت کرده بودم.
که من حتو نمی زاشتم که موقعی که پوشک می کرده.
خیلی کچیگ بودم.
اونو پرت کرده بودم.
که استغلانم و نشروند داده بودم.
که ما اینو نمی خوام.
بردن یعنی این مشکلی نبود.
بل اون روز من به خودم جیش کرده.
بردن که موانم لباسم عباز با کونه.
با این دیگه موانم هر با رو اکسنو می مینه می که خدا از هموقعی.
فخطی پاشم می کرده و یه کفش.
تا به نتیجه نمی روزید و لشنم می کرده.
اون شود که اون روز من یه شورت سورمه یه مخمر کبریتی باشیدم.
با یه بلوزه تیشرط مثلا.
بردن می کنم.
اینها هی بودم.
Source: whisper
Arabic
نشأتُ في عائلة غير متدينة.
وأحيانًا أفكر أن التمييز القائم على النوع الاجتماعي في منطقتنا لا يرتبط كثيرًا بالدين، بل إن جزءًا كبيرًا منه مرتبط بالتقاليد والثقافة.
أنا من البختياريين، أي أنني أنتمي إلى قوم اللور. وبين مختلف القوميات، تظهر مسألة التفضيل بين الذكور والإناث بطرق مختلفة.
نشأتُ في عائلة كنتُ فيها الابنة الثالثة. كان الطفل الأول بنتًا، وكانوا يتمنّون بشدة أن يكون ولدًا. وُلد الطفل الثاني، وكانت بنتًا أيضًا، فأصبح كل الأمل معقودًا على أن يكون الطفل الثالث أخيرًا ولدًا.
لكن ذلك لم يحدث. وأعلم أن محاولات مختلفة جرت — مثل نصح والدتي بتناول أطعمة معيّنة أو أدوية معيّنة — حتى يكون الطفل التالي بالتأكيد ولدًا.
ثم وُلدتُ أنا، وجاءت بعض ردود الفعل من أقارب أكبر سنًا — نساء مسنّات، عمّات، وأقارب أبعد. ليس من عمّاتي الأصغر سنًا، فهنّ كنّ أكثر تفهّمًا. لكن كانت هناك تعليقات مثل: «مسكينة الأم، لم تُرزق بولد»، و«مسكين الأب، سيبقى بلا وريث».
هذه أمور نضحك عليها اليوم ونتحدث عنها بابتسامة، لكنها في ذلك الوقت تركت أثرًا عميقًا.
فهمتُ هذا بشكل أعمق عندما كنتُ أنا نفسي حاملًا بطفلي الأول في بلد آخر، ولم تكن عائلتي هناك. في تلك الفترة، انشغل ذهني كثيرًا بتجربة والدتي عندما كانت حاملًا. وأتذكر بوضوح المرة الأولى التي ذهبتُ فيها لإجراء فحص السونار — وهو فحص يوصي به الأطباء هنا بشكل روتيني، وليس أمرًا نختاره نحن. بعد نحو اثني عشر أو ثلاثة عشر أسبوعًا، يطلبون منك إجراء السونار.
خلال الفحص، أصررتُ بشدة على الممرضة أنني لا أريد أن أعرف جنس طفلي تحت أي ظرف. وقلتُ إن جيلنا يجب أن يضع حدًا لهذه الدائرة.
أتذكر أنني كنتُ سعيدة جدًا بهذا القرار، رغم أن كثيرًا من الأصدقاء والأقارب — من الإيرانيين، والأفغان، والعرب، ومن الأشخاص الذين أتعامل معهم — كانوا يسألون عن جنس الجنين. وعندما كنتُ أقول إنني اخترت ألا أعرف، كنتُ أسمع همسات تقول: «إذًا لا بد أنها بنت».
كان ذلك أشبه برشّ الملح على الجرح. وحتى الآن، وفي بلد آخر يتمتع بحريات أكبر، كنتُ مضطرة مرارًا للدفاع عن خياري — أنني لا أريد أن أعرف جنس طفلي — وكأن عدم الرغبة في المعرفة يعني تلقائيًا أنها بنت.
كان هذا مثالًا واحدًا.
هذا المثال يوضح أن هذا القلق كان في الغالب محمولًا من جيل الجدّات. وأعتقد أن جيل الأهل كان قد بدأ يتغيّر، لكن الضغط القادم من الأجيال السابقة ظلّ ثقيلًا.
عندما كنتُ صغيرة جدًا، كنتُ عنيدة للغاية، وكنتُ أصرّ على أنني ولد. كنتُ أقول إنهم مخطئون، وإنني لست بنتًا. أبناء العمومة وأبناء الخال الذين كانوا في عمري كانوا يلعبون كرة القدم، ويركبون الدراجات، ويفعلون كل شيء — وكنتُ أصرّ على أنني ولد لأثبت ذلك.
في ذلك العمر، لا يفهم الطفل فعلًا الفرق بين البنات والأولاد. كل ما يُقال له هو: «لا تفعلي هذا، أنتِ بنت»، وأن هذا خطير أو غير مناسب. وحتى وأنا صغيرة جدًا، دخلتُ بالكامل في دور الولد.
حتى جدّي كان يناديني «كوروم»، أي «ابني». وكان ذلك يسعده — لأنني، نعم، كنتُ ابنه.
«كوروم» تعني «ابني».
كنتُ قد اندمجتُ بعمق في هذا الدور. وحتى عندما كبرتُ قليلًا وكنتُ ألعب في الشارع مع الأقارب الذكور، اخترتُ لنفسي اسمًا ذكوريًا، ولم أشعر يومًا أنني أقلّ من الآخرين.
لعبة البيت؟ لا.
لم ألعب لعبة البيت أبدًا.
إذا كانت هناك ملابس للأولاد، كنتُ أرتدي فقط ملابس الأولاد — ولفترة طويلة.
إلى أي عمر؟
هناك قصة ترويها أمي دائمًا. لا بد أنني كنتُ في الثالثة أو الرابعة من عمري — فهناك صور من تلك الفترة. كنتُ عنيدة جدًا. الأطفال في سن الثالثة أو الرابعة يمكن أن يكونوا في غاية العناد.
أنا وابنة عمتي وابنة خالتي كنا جميعًا سنرتدي فساتين متشابهة جلبها لنا أجدادنا كهدايا. وأصررتُ على أنني لن أرتدي ذلك الفستان.
كنتُ طفلًا مستقلًا جدًا. أثبتُّ استقلاليتي داخل البيت في سن مبكرة جدًا. حتى إنني لم أكن أسمح بوضع الحفاضات عليّ. كنتُ صغيرة جدًا، لكنني كنتُ أرميها بعيدًا لأظهر استقلاليتي — لأقول: «لا أريد هذا».
الخروج لم يكن المشكلة، لكن في ذلك اليوم تبولتُ على نفسي. أخذوني كي تغيّر أمي ملابسي. ولا تزال تضحك حتى اليوم عندما تتذكر ذلك — كنتُ أرتدي جوربًا واحدًا وحذاءً واحدًا فقط. ولم أكن أُكمل ارتداء ملابسي مهما حاولوا.
في ذلك اليوم، كنتُ أرتدي شورتًا كحليًا وقميصًا من المخمل المضلع، ومعه شيء يشبه التيشيرت أو البلوزة.
أتذكر ذلك.
هكذا كان الأمر.
وأحيانًا أفكر أن التمييز القائم على النوع الاجتماعي في منطقتنا لا يرتبط كثيرًا بالدين، بل إن جزءًا كبيرًا منه مرتبط بالتقاليد والثقافة.
أنا من البختياريين، أي أنني أنتمي إلى قوم اللور. وبين مختلف القوميات، تظهر مسألة التفضيل بين الذكور والإناث بطرق مختلفة.
نشأتُ في عائلة كنتُ فيها الابنة الثالثة. كان الطفل الأول بنتًا، وكانوا يتمنّون بشدة أن يكون ولدًا. وُلد الطفل الثاني، وكانت بنتًا أيضًا، فأصبح كل الأمل معقودًا على أن يكون الطفل الثالث أخيرًا ولدًا.
لكن ذلك لم يحدث. وأعلم أن محاولات مختلفة جرت — مثل نصح والدتي بتناول أطعمة معيّنة أو أدوية معيّنة — حتى يكون الطفل التالي بالتأكيد ولدًا.
ثم وُلدتُ أنا، وجاءت بعض ردود الفعل من أقارب أكبر سنًا — نساء مسنّات، عمّات، وأقارب أبعد. ليس من عمّاتي الأصغر سنًا، فهنّ كنّ أكثر تفهّمًا. لكن كانت هناك تعليقات مثل: «مسكينة الأم، لم تُرزق بولد»، و«مسكين الأب، سيبقى بلا وريث».
هذه أمور نضحك عليها اليوم ونتحدث عنها بابتسامة، لكنها في ذلك الوقت تركت أثرًا عميقًا.
فهمتُ هذا بشكل أعمق عندما كنتُ أنا نفسي حاملًا بطفلي الأول في بلد آخر، ولم تكن عائلتي هناك. في تلك الفترة، انشغل ذهني كثيرًا بتجربة والدتي عندما كانت حاملًا. وأتذكر بوضوح المرة الأولى التي ذهبتُ فيها لإجراء فحص السونار — وهو فحص يوصي به الأطباء هنا بشكل روتيني، وليس أمرًا نختاره نحن. بعد نحو اثني عشر أو ثلاثة عشر أسبوعًا، يطلبون منك إجراء السونار.
خلال الفحص، أصررتُ بشدة على الممرضة أنني لا أريد أن أعرف جنس طفلي تحت أي ظرف. وقلتُ إن جيلنا يجب أن يضع حدًا لهذه الدائرة.
أتذكر أنني كنتُ سعيدة جدًا بهذا القرار، رغم أن كثيرًا من الأصدقاء والأقارب — من الإيرانيين، والأفغان، والعرب، ومن الأشخاص الذين أتعامل معهم — كانوا يسألون عن جنس الجنين. وعندما كنتُ أقول إنني اخترت ألا أعرف، كنتُ أسمع همسات تقول: «إذًا لا بد أنها بنت».
كان ذلك أشبه برشّ الملح على الجرح. وحتى الآن، وفي بلد آخر يتمتع بحريات أكبر، كنتُ مضطرة مرارًا للدفاع عن خياري — أنني لا أريد أن أعرف جنس طفلي — وكأن عدم الرغبة في المعرفة يعني تلقائيًا أنها بنت.
كان هذا مثالًا واحدًا.
هذا المثال يوضح أن هذا القلق كان في الغالب محمولًا من جيل الجدّات. وأعتقد أن جيل الأهل كان قد بدأ يتغيّر، لكن الضغط القادم من الأجيال السابقة ظلّ ثقيلًا.
عندما كنتُ صغيرة جدًا، كنتُ عنيدة للغاية، وكنتُ أصرّ على أنني ولد. كنتُ أقول إنهم مخطئون، وإنني لست بنتًا. أبناء العمومة وأبناء الخال الذين كانوا في عمري كانوا يلعبون كرة القدم، ويركبون الدراجات، ويفعلون كل شيء — وكنتُ أصرّ على أنني ولد لأثبت ذلك.
في ذلك العمر، لا يفهم الطفل فعلًا الفرق بين البنات والأولاد. كل ما يُقال له هو: «لا تفعلي هذا، أنتِ بنت»، وأن هذا خطير أو غير مناسب. وحتى وأنا صغيرة جدًا، دخلتُ بالكامل في دور الولد.
حتى جدّي كان يناديني «كوروم»، أي «ابني». وكان ذلك يسعده — لأنني، نعم، كنتُ ابنه.
«كوروم» تعني «ابني».
كنتُ قد اندمجتُ بعمق في هذا الدور. وحتى عندما كبرتُ قليلًا وكنتُ ألعب في الشارع مع الأقارب الذكور، اخترتُ لنفسي اسمًا ذكوريًا، ولم أشعر يومًا أنني أقلّ من الآخرين.
لعبة البيت؟ لا.
لم ألعب لعبة البيت أبدًا.
إذا كانت هناك ملابس للأولاد، كنتُ أرتدي فقط ملابس الأولاد — ولفترة طويلة.
إلى أي عمر؟
هناك قصة ترويها أمي دائمًا. لا بد أنني كنتُ في الثالثة أو الرابعة من عمري — فهناك صور من تلك الفترة. كنتُ عنيدة جدًا. الأطفال في سن الثالثة أو الرابعة يمكن أن يكونوا في غاية العناد.
أنا وابنة عمتي وابنة خالتي كنا جميعًا سنرتدي فساتين متشابهة جلبها لنا أجدادنا كهدايا. وأصررتُ على أنني لن أرتدي ذلك الفستان.
كنتُ طفلًا مستقلًا جدًا. أثبتُّ استقلاليتي داخل البيت في سن مبكرة جدًا. حتى إنني لم أكن أسمح بوضع الحفاضات عليّ. كنتُ صغيرة جدًا، لكنني كنتُ أرميها بعيدًا لأظهر استقلاليتي — لأقول: «لا أريد هذا».
الخروج لم يكن المشكلة، لكن في ذلك اليوم تبولتُ على نفسي. أخذوني كي تغيّر أمي ملابسي. ولا تزال تضحك حتى اليوم عندما تتذكر ذلك — كنتُ أرتدي جوربًا واحدًا وحذاءً واحدًا فقط. ولم أكن أُكمل ارتداء ملابسي مهما حاولوا.
في ذلك اليوم، كنتُ أرتدي شورتًا كحليًا وقميصًا من المخمل المضلع، ومعه شيء يشبه التيشيرت أو البلوزة.
أتذكر ذلك.
هكذا كان الأمر.
Source: machine translation
English
I grew up in a family that was not religious.
Yes, sometimes I think that gender discrimination in our region has very little to do with religion. A large part of it is about tradition and culture.
I am Bakhtiari, which means I belong to the Lur people. Among different ethnic groups, the issue of preference for sons over daughters appears in various ways.
I grew up in a family where I was the third daughter. The first child was a daughter, and they really wanted her to be a boy. The second child was born, and again it was a daughter. So all the hope was that the third child would finally be a boy.
That didn’t happen. And I know that some attempts were made — things like telling my mother to eat certain foods or take certain medicines — so that the next child would definitely be a boy.
So I was born, and some reactions came from older relatives — elderly women, aunts, and more distant family members. Not my younger aunts; they were more understanding. But there were comments like, “Poor mother, she didn’t have a son,” or “Poor father, he will be left without an heir.”
These are things that today we talk about with laughter and joke about, but at the time they left their mark.
I understood this much more deeply when I myself was pregnant with my first child in another country, and my family was not there. At that moment my mind became very focused on the experiences my mother had had when she was pregnant. I remember clearly the first time I went for an ultrasound — something doctors here routinely prescribe, not something you choose. After around twelve or thirteen weeks, they tell you to go for an ultrasound.
During the ultrasound, I strongly insisted to the nurse that I did not want to know the sex of my baby under any circumstances. I said that our generation had to put an end to this cycle.
I remember feeling very happy about that decision, even though many friends and relatives — Iranians, Afghans, Arabs, people I socialised with — would ask what the baby was. When I said I had chosen not to know, I often heard whispers saying, “Then it must be a girl.”
It felt like rubbing salt into a wound. Even now, in another country with greater freedoms, I still had to repeatedly defend my choice — that I did not want to know the sex of my baby — as if not wanting to know meant it must be a girl.
That was one example.
This example shows that it was mostly my grandmother’s generation who carried this anxiety. I think my parents’ generation had already begun to change, but the pressure from older generations was still very heavy.
When I was very young, I was extremely insistent that I was a boy. I would say, “You’re wrong, I’m not a girl.” My cousins and uncles’ sons who were my age played football, rode bicycles, did everything — and I insisted that I was a boy to prove it.
At that age, you don’t really understand the difference between boys and girls. You’re just told, “Don’t do that, you’re a girl,” that it’s dangerous or inappropriate. Even at such a young age, I fully stepped into the role of a boy.
My grandfather even called me “korom,” which means “my son.” That made him happy — because yes, I was his “son.”
“Korom” means “my son.”
I had really gone deeply into that role. Even when I got a little older and played in the street with male relatives, I chose a boy’s name for myself and never felt inferior to the others.
Playing house? No.
I never played house.
If boys’ clothes were available, I only wore boys’ clothes — for a long time.
Until what age?
There’s something my mother always tells. I must have been three or four years old — there are photos from that time. I was very stubborn. Three- or four-year-olds can be unbelievably stubborn.
My cousin, my aunt’s daughter, and I were all supposed to wear matching dresses that our grandparents had brought us as gifts. And I insisted that I would not wear that dress.
I was a very independent child. I had established my independence in the household very early. I wouldn’t even allow diapers to be put on me. I was very small, but I would throw them away to show my independence — to say, “I don’t want this.”
Going out wasn’t the problem, but that day I wet myself. They took me so my mother could change my clothes. She still laughs when she remembers it — I would only put on one sock and one shoe. I wouldn’t finish getting dressed, no matter what.
That day I was wearing dark blue shorts and a corduroy shirt, with something like a T-shirt or blouse underneath.
I remember that.
That’s how it was.
Yes, sometimes I think that gender discrimination in our region has very little to do with religion. A large part of it is about tradition and culture.
I am Bakhtiari, which means I belong to the Lur people. Among different ethnic groups, the issue of preference for sons over daughters appears in various ways.
I grew up in a family where I was the third daughter. The first child was a daughter, and they really wanted her to be a boy. The second child was born, and again it was a daughter. So all the hope was that the third child would finally be a boy.
That didn’t happen. And I know that some attempts were made — things like telling my mother to eat certain foods or take certain medicines — so that the next child would definitely be a boy.
So I was born, and some reactions came from older relatives — elderly women, aunts, and more distant family members. Not my younger aunts; they were more understanding. But there were comments like, “Poor mother, she didn’t have a son,” or “Poor father, he will be left without an heir.”
These are things that today we talk about with laughter and joke about, but at the time they left their mark.
I understood this much more deeply when I myself was pregnant with my first child in another country, and my family was not there. At that moment my mind became very focused on the experiences my mother had had when she was pregnant. I remember clearly the first time I went for an ultrasound — something doctors here routinely prescribe, not something you choose. After around twelve or thirteen weeks, they tell you to go for an ultrasound.
During the ultrasound, I strongly insisted to the nurse that I did not want to know the sex of my baby under any circumstances. I said that our generation had to put an end to this cycle.
I remember feeling very happy about that decision, even though many friends and relatives — Iranians, Afghans, Arabs, people I socialised with — would ask what the baby was. When I said I had chosen not to know, I often heard whispers saying, “Then it must be a girl.”
It felt like rubbing salt into a wound. Even now, in another country with greater freedoms, I still had to repeatedly defend my choice — that I did not want to know the sex of my baby — as if not wanting to know meant it must be a girl.
That was one example.
This example shows that it was mostly my grandmother’s generation who carried this anxiety. I think my parents’ generation had already begun to change, but the pressure from older generations was still very heavy.
When I was very young, I was extremely insistent that I was a boy. I would say, “You’re wrong, I’m not a girl.” My cousins and uncles’ sons who were my age played football, rode bicycles, did everything — and I insisted that I was a boy to prove it.
At that age, you don’t really understand the difference between boys and girls. You’re just told, “Don’t do that, you’re a girl,” that it’s dangerous or inappropriate. Even at such a young age, I fully stepped into the role of a boy.
My grandfather even called me “korom,” which means “my son.” That made him happy — because yes, I was his “son.”
“Korom” means “my son.”
I had really gone deeply into that role. Even when I got a little older and played in the street with male relatives, I chose a boy’s name for myself and never felt inferior to the others.
Playing house? No.
I never played house.
If boys’ clothes were available, I only wore boys’ clothes — for a long time.
Until what age?
There’s something my mother always tells. I must have been three or four years old — there are photos from that time. I was very stubborn. Three- or four-year-olds can be unbelievably stubborn.
My cousin, my aunt’s daughter, and I were all supposed to wear matching dresses that our grandparents had brought us as gifts. And I insisted that I would not wear that dress.
I was a very independent child. I had established my independence in the household very early. I wouldn’t even allow diapers to be put on me. I was very small, but I would throw them away to show my independence — to say, “I don’t want this.”
Going out wasn’t the problem, but that day I wet myself. They took me so my mother could change my clothes. She still laughs when she remembers it — I would only put on one sock and one shoe. I wouldn’t finish getting dressed, no matter what.
That day I was wearing dark blue shorts and a corduroy shirt, with something like a T-shirt or blouse underneath.
I remember that.
That’s how it was.
Source: machine translation
Norwegian Bokmål
Jeg vokste opp i en familie som ikke var religiøs.
Noen ganger tenker jeg at kjønnsdiskriminering i regionen vår har svært lite med religion å gjøre. En stor del av det handler om tradisjon og kultur.
Jeg er bakhtiari, altså tilhører jeg lurfølkene. Blant ulike folkegrupper viser spørsmålet om sønner og døtre seg på forskjellige måter.
Jeg vokste opp i en familie der jeg var den tredje datteren. Det første barnet var en datter, og de ønsket veldig at hun skulle være en gutt. Det andre barnet ble født, og igjen var det en datter. Da var alt håpet knyttet til at det tredje barnet endelig skulle bli en gutt.
Slik gikk det ikke. Og jeg vet at det ble gjort ulike forsøk – som å si at moren min måtte spise bestemte ting eller ta bestemte medisiner – slik at neste barn helt sikkert skulle bli en gutt.
Så ble jeg født, og noen av reaksjonene kom fra eldre slektninger – eldre kvinner, tanter og mer fjerne familiemedlemmer. Ikke mine yngre tanter; de var mer forståelsesfulle. Men det kom kommentarer som: «Stakkars mor, hun fikk ingen sønn», og «Stakkars far, han blir uten arving».
Dette er ting vi i dag kan snakke om med et smil og til og med le av, men den gangen satte det spor.
Jeg forsto dette mye dypere da jeg selv var gravid med mitt første barn i et annet land, og familien min ikke var der. Da ble tankene mine sterkt preget av erfaringene moren min hadde hatt da hun var gravid. Jeg husker tydelig første gang jeg gikk til ultralyd – noe legene her anbefaler rutinemessig, ikke noe man egentlig velger selv. Etter rundt tolv eller tretten uker sier de at man skal ta ultralyd.
Under ultralyden insisterte jeg sterkt overfor sykepleieren på at jeg under ingen omstendigheter ville vite kjønnet på barnet mitt. Jeg sa at vår generasjon måtte sette en stopper for dette mønsteret.
Jeg husker at jeg var veldig glad for den avgjørelsen, selv om mange venner og slektninger – iranere, afghanere, arabere, mennesker jeg omgås – spurte hvilket kjønn barnet hadde. Når jeg sa at jeg hadde valgt å ikke vite, hørte jeg ofte hvisking om at «da må det være en jente».
Det føltes som å gni salt i et sår. Selv nå, i et annet land med større frihet, måtte jeg gang på gang forsvare valget mitt – at jeg ikke ønsket å vite kjønnet på barnet – som om det å ikke ville vite automatisk betydde at det var en jente.
Det var ett eksempel.
Dette eksempelet viser at det først og fremst var besteforeldregenerasjonen som bar på denne angsten. Jeg tror foreldregenerasjonen allerede hadde begynt å forandre seg, men presset fra de eldre generasjonene var fortsatt tungt.
Da jeg var veldig liten, var jeg svært sta og insisterte på at jeg var en gutt. Jeg sa at de tok feil, at jeg ikke var en jente. Søskenbarn og onklers sønner på min alder spilte fotball, syklet, gjorde alt mulig – og jeg insisterte på at jeg var en gutt for å bevise det.
I den alderen forstår man egentlig ikke forskjellen mellom gutter og jenter. Man får bare høre: «Ikke gjør det, du er jente», at det er farlig eller upassende. Selv så liten som jeg var, gikk jeg helt inn i gutterollen.
Bestefaren min kalte meg til og med «korom», som betyr «min sønn». Det gjorde ham glad – for ja, jeg var hans «sønn».
«Korom» betyr «min sønn».
Jeg hadde virkelig gått dypt inn i den rollen. Selv da jeg ble litt eldre og lekte ute i gata med mannlige slektninger, fant jeg på et guttenavn til meg selv og følte meg aldri dårligere enn de andre.
Lekehus? Nei.
Jeg lekte aldri lekehjem.
Hvis det fantes gutteklær, brukte jeg bare gutteklær – i lang tid.
Hvor lenge?
Det er noe mamma alltid forteller. Jeg må ha vært tre eller fire år gammel – det finnes bilder fra den tiden. Jeg var veldig sta. Tre–fireåringer kan være ekstremt sta.
Jeg, kusinen min og datteren til tanta mi skulle alle ha på oss like kjoler som besteforeldrene våre hadde kjøpt til oss som gaver. Og jeg insisterte på at jeg ikke ville ta på meg den kjolen.
Jeg var et svært selvstendig barn. Jeg hadde etablert selvstendigheten min hjemme veldig tidlig. Jeg lot ikke engang bleier bli tatt på meg. Jeg var veldig liten, men jeg kastet dem bort for å vise selvstendigheten min – for å si: «Jeg vil ikke ha dette.»
Å gå ut var ikke problemet, men den dagen tisset jeg på meg. De tok meg med slik at mamma kunne skifte klærne mine. Hun ler fortsatt når hun husker det – jeg tok bare på meg én sokk og én sko. Jeg gjorde aldri ferdig påkledningen, uansett hva.
Den dagen hadde jeg på meg mørkeblå shorts og en kordfløyelsskjorte, med noe som lignet en T-skjorte eller bluse under.
Jeg husker det.
Sånn var det.
Noen ganger tenker jeg at kjønnsdiskriminering i regionen vår har svært lite med religion å gjøre. En stor del av det handler om tradisjon og kultur.
Jeg er bakhtiari, altså tilhører jeg lurfølkene. Blant ulike folkegrupper viser spørsmålet om sønner og døtre seg på forskjellige måter.
Jeg vokste opp i en familie der jeg var den tredje datteren. Det første barnet var en datter, og de ønsket veldig at hun skulle være en gutt. Det andre barnet ble født, og igjen var det en datter. Da var alt håpet knyttet til at det tredje barnet endelig skulle bli en gutt.
Slik gikk det ikke. Og jeg vet at det ble gjort ulike forsøk – som å si at moren min måtte spise bestemte ting eller ta bestemte medisiner – slik at neste barn helt sikkert skulle bli en gutt.
Så ble jeg født, og noen av reaksjonene kom fra eldre slektninger – eldre kvinner, tanter og mer fjerne familiemedlemmer. Ikke mine yngre tanter; de var mer forståelsesfulle. Men det kom kommentarer som: «Stakkars mor, hun fikk ingen sønn», og «Stakkars far, han blir uten arving».
Dette er ting vi i dag kan snakke om med et smil og til og med le av, men den gangen satte det spor.
Jeg forsto dette mye dypere da jeg selv var gravid med mitt første barn i et annet land, og familien min ikke var der. Da ble tankene mine sterkt preget av erfaringene moren min hadde hatt da hun var gravid. Jeg husker tydelig første gang jeg gikk til ultralyd – noe legene her anbefaler rutinemessig, ikke noe man egentlig velger selv. Etter rundt tolv eller tretten uker sier de at man skal ta ultralyd.
Under ultralyden insisterte jeg sterkt overfor sykepleieren på at jeg under ingen omstendigheter ville vite kjønnet på barnet mitt. Jeg sa at vår generasjon måtte sette en stopper for dette mønsteret.
Jeg husker at jeg var veldig glad for den avgjørelsen, selv om mange venner og slektninger – iranere, afghanere, arabere, mennesker jeg omgås – spurte hvilket kjønn barnet hadde. Når jeg sa at jeg hadde valgt å ikke vite, hørte jeg ofte hvisking om at «da må det være en jente».
Det føltes som å gni salt i et sår. Selv nå, i et annet land med større frihet, måtte jeg gang på gang forsvare valget mitt – at jeg ikke ønsket å vite kjønnet på barnet – som om det å ikke ville vite automatisk betydde at det var en jente.
Det var ett eksempel.
Dette eksempelet viser at det først og fremst var besteforeldregenerasjonen som bar på denne angsten. Jeg tror foreldregenerasjonen allerede hadde begynt å forandre seg, men presset fra de eldre generasjonene var fortsatt tungt.
Da jeg var veldig liten, var jeg svært sta og insisterte på at jeg var en gutt. Jeg sa at de tok feil, at jeg ikke var en jente. Søskenbarn og onklers sønner på min alder spilte fotball, syklet, gjorde alt mulig – og jeg insisterte på at jeg var en gutt for å bevise det.
I den alderen forstår man egentlig ikke forskjellen mellom gutter og jenter. Man får bare høre: «Ikke gjør det, du er jente», at det er farlig eller upassende. Selv så liten som jeg var, gikk jeg helt inn i gutterollen.
Bestefaren min kalte meg til og med «korom», som betyr «min sønn». Det gjorde ham glad – for ja, jeg var hans «sønn».
«Korom» betyr «min sønn».
Jeg hadde virkelig gått dypt inn i den rollen. Selv da jeg ble litt eldre og lekte ute i gata med mannlige slektninger, fant jeg på et guttenavn til meg selv og følte meg aldri dårligere enn de andre.
Lekehus? Nei.
Jeg lekte aldri lekehjem.
Hvis det fantes gutteklær, brukte jeg bare gutteklær – i lang tid.
Hvor lenge?
Det er noe mamma alltid forteller. Jeg må ha vært tre eller fire år gammel – det finnes bilder fra den tiden. Jeg var veldig sta. Tre–fireåringer kan være ekstremt sta.
Jeg, kusinen min og datteren til tanta mi skulle alle ha på oss like kjoler som besteforeldrene våre hadde kjøpt til oss som gaver. Og jeg insisterte på at jeg ikke ville ta på meg den kjolen.
Jeg var et svært selvstendig barn. Jeg hadde etablert selvstendigheten min hjemme veldig tidlig. Jeg lot ikke engang bleier bli tatt på meg. Jeg var veldig liten, men jeg kastet dem bort for å vise selvstendigheten min – for å si: «Jeg vil ikke ha dette.»
Å gå ut var ikke problemet, men den dagen tisset jeg på meg. De tok meg med slik at mamma kunne skifte klærne mine. Hun ler fortsatt når hun husker det – jeg tok bare på meg én sokk og én sko. Jeg gjorde aldri ferdig påkledningen, uansett hva.
Den dagen hadde jeg på meg mørkeblå shorts og en kordfløyelsskjorte, med noe som lignet en T-skjorte eller bluse under.
Jeg husker det.
Sånn var det.
Source: machine translation