Sahar – Who am I?
Interviewee:
Sahar
Topic:
Introduction
Countries:
Transcript
Persian, Farsi
من سهر هم بعد احل افکانستان هستم ولی کندن ایران به دنیا همده هم ایران بزوگ شده هم تا سنه بستو کنی سالیگی ایران بودم
بعد اش اززواج کرده هم بعد اومده مهاجر کرده نوروش اصلاقه اززواج بعد سال دوهزار و شنگزا عواقع دوهزار شنگزا عبت که اومده نوروش
که تا عالان نوروش زندگی می کنم یه دوختار داده هم
توی ایران دانشکا دفت و هم بعد دو سال برای چیچنگ خونده بودم دو دانشکنگ باینو ملالی بعد از اون اومده دوره تهران دانشکنگ النی کاروردی برای مرحبیه مهتی بودک
ولی خوب کنند ارسان نسکمون دیگه قبولی مثلا اقامت هم ویزان که اومد اومده می نوروش نتون سم درسان تا اومده هم
توی ایران توی قزم شهر که توی ایران کنم کنم کنم کنم کنم کنم کنم
توی تهران توی اترافه تهران بودیم دیگه ایران نیامه
ایران مردقه کچی که به اسم فشم که کلن اونجا به دنیا آم اونجان دو گفشته
اومده اولی که اومده نوروش منم زمستون بود توی مغل نوبامر
پت یادم وقت که وارده پولل شدیم وقت اترافه می دیدم همه جا باشید از بارف دو
هستم بغیره سفیدی هی چی دو نمی دیدی
پر یادم اولیم چیزه که تواجان و جارکت مکدونال دو
بختی دیدمش به نظرم یه کلوهی خیلی کچولوی بود
گفتم که وای اینجا شهره لیبوتا همه چیزه همه چیزه کچی که
چون مثلا تحجبه که توی تهران همه کنم بور جا ساختم نوه بور لند و شلور و اینای که دیده بودم
اینجا هستم یدفعی خیلی برام مثلا خیلی چیزه اجیبی بود
که همه چیز خیلی کچی که ملومی شد برام
مثلا اولیم هم می دونه خود سرانتوره گفت دیدم
اتنم این واقع می دونه چیزه همه کچی که این می دونه
پر دیگه رفتی مثلا خونه از مشین که پیادش دم
تا زانو رفتم دو بر
بای گفتم بای از اینگی راحه خیلی باری که کچی که دانجونی درس کردادم تا داره خونه رو که مثلا اونجا بادرطم شدی
نه همه جو فقط برفت
پر دیگه از داره خونم بخاصم وارچم دیدم یه پلحای چروبی خیلی پیشتر پیچی که تا می رب توی خونه
که اولیم مثلا سوپرایز شده دو دم چون هم چین چیز میماری رو محسن نرده دو دم تا ده
دیگه خونم حس مثلا اومدن توی روسته عاردش دا
بیمکیم مثلا اشهر اومدن توی روسته بات
با خودم پخواه رو سم که واغن اینجا مثلا اوروپا خارج نا کجا اومدن
این چیز های جایی که ما اومدن
یه جو ری نامیچ دو دم
از انتخابی که کردو دن فکر می کردن که انتظار ایجایی خیلی مودر نو پیشرفتا عاردش دا
بایلی مثلا اومدن همه چیز خیلی ساده و خیلی مثلا پیشرفتا عاردش دا
با چیزی که ما اومدن فکر می کردن از امین تا آسمو پاکرش دا
دیگه مثلا باردو خونهی که شادم
یه خونهی خیلی قدیمی و ساده تا این امکانات
با مثلا خیلی و عصایل خیلی ساده و اینها
کدلن حسن سپرایت شده دو دن
از این که مثلا چیزی نا بود که من اتظار شداش دا
بعد اش اززواج کرده هم بعد اومده مهاجر کرده نوروش اصلاقه اززواج بعد سال دوهزار و شنگزا عواقع دوهزار شنگزا عبت که اومده نوروش
که تا عالان نوروش زندگی می کنم یه دوختار داده هم
توی ایران دانشکا دفت و هم بعد دو سال برای چیچنگ خونده بودم دو دانشکنگ باینو ملالی بعد از اون اومده دوره تهران دانشکنگ النی کاروردی برای مرحبیه مهتی بودک
ولی خوب کنند ارسان نسکمون دیگه قبولی مثلا اقامت هم ویزان که اومد اومده می نوروش نتون سم درسان تا اومده هم
توی ایران توی قزم شهر که توی ایران کنم کنم کنم کنم کنم کنم کنم
توی تهران توی اترافه تهران بودیم دیگه ایران نیامه
ایران مردقه کچی که به اسم فشم که کلن اونجا به دنیا آم اونجان دو گفشته
اومده اولی که اومده نوروش منم زمستون بود توی مغل نوبامر
پت یادم وقت که وارده پولل شدیم وقت اترافه می دیدم همه جا باشید از بارف دو
هستم بغیره سفیدی هی چی دو نمی دیدی
پر یادم اولیم چیزه که تواجان و جارکت مکدونال دو
بختی دیدمش به نظرم یه کلوهی خیلی کچولوی بود
گفتم که وای اینجا شهره لیبوتا همه چیزه همه چیزه کچی که
چون مثلا تحجبه که توی تهران همه کنم بور جا ساختم نوه بور لند و شلور و اینای که دیده بودم
اینجا هستم یدفعی خیلی برام مثلا خیلی چیزه اجیبی بود
که همه چیز خیلی کچی که ملومی شد برام
مثلا اولیم هم می دونه خود سرانتوره گفت دیدم
اتنم این واقع می دونه چیزه همه کچی که این می دونه
پر دیگه رفتی مثلا خونه از مشین که پیادش دم
تا زانو رفتم دو بر
بای گفتم بای از اینگی راحه خیلی باری که کچی که دانجونی درس کردادم تا داره خونه رو که مثلا اونجا بادرطم شدی
نه همه جو فقط برفت
پر دیگه از داره خونم بخاصم وارچم دیدم یه پلحای چروبی خیلی پیشتر پیچی که تا می رب توی خونه
که اولیم مثلا سوپرایز شده دو دم چون هم چین چیز میماری رو محسن نرده دو دم تا ده
دیگه خونم حس مثلا اومدن توی روسته عاردش دا
بیمکیم مثلا اشهر اومدن توی روسته بات
با خودم پخواه رو سم که واغن اینجا مثلا اوروپا خارج نا کجا اومدن
این چیز های جایی که ما اومدن
یه جو ری نامیچ دو دم
از انتخابی که کردو دن فکر می کردن که انتظار ایجایی خیلی مودر نو پیشرفتا عاردش دا
بایلی مثلا اومدن همه چیز خیلی ساده و خیلی مثلا پیشرفتا عاردش دا
با چیزی که ما اومدن فکر می کردن از امین تا آسمو پاکرش دا
دیگه مثلا باردو خونهی که شادم
یه خونهی خیلی قدیمی و ساده تا این امکانات
با مثلا خیلی و عصایل خیلی ساده و اینها
کدلن حسن سپرایت شده دو دن
از این که مثلا چیزی نا بود که من اتظار شداش دا
Source: whisper
Arabic
أنا من أصل أفغاني، لكنني وُلدت في إيران. نشأت في إيران وعشت هناك حتى كنت في عمر عشرين أو واحد وعشرين عاماً.
بعد ذلك تزوجت، ثم هاجرت إلى النرويج. بعد الزواج والطلاق جئت إلى النرويج عام 2016، ولا أزال أعيش هنا حتى الآن. لدي ابنة.
في إيران درست في الجامعة. بعد سنتين درست مجال التعليم في جامعة ملالي، وبعد ذلك التحقت بدورة تدريب عملي في طهران في مستشفى مهدي.
لكن للأسف لم يتم قبول أوراقي، مثل الإقامة والتأشيرة، ولذلك عندما جئت إلى النرويج لم أستطع مواصلة دراستي.
في إيران كنا نعيش في مدينة قزوين، ثم لاحقاً في المناطق المحيطة بطهران. بعد ذلك لم أعد إلى إيران.
زوجي كان من بلدة صغيرة اسمها فَشَم، وهناك وُلدت أيضاً وعشت لفترة.
عندما وصلت إلى النرويج للمرة الأولى كان الشتاء، تقريباً في شهر نوفمبر.
أتذكر عندما هبطنا في المطار ونظرت حولي، كان كل شيء مغطى بالثلج. لم أكن أرى سوى اللون الأبيض.
أول شيء لفت انتباهي كان مطعم ماكدونالدز.
عندما رأيته، بدا لي كأنه كوخ صغير جداً. قلت في نفسي: «هل هذه مدينة؟ كل شيء هنا صغير.»
في طهران كنت قد رأيت مباني عالية في كل مكان، شوارع واسعة ومراكز تسوق كبيرة.
هنا بدا كل شيء فجأة غريباً بالنسبة لي. كل شيء كان صغيراً وبسيطاً.
حتى عندما كان الشخص الذي استقبلني يعرّفني على المكان، كنت أفكر: «هل هذا كل شيء فعلاً؟»
وعندما نزلنا من السيارة للدخول إلى المنزل، غصت في الثلج حتى ركبتي.
قلت لنفسي: «هل هذه هي النرويج؟ كل شيء يبدو صغيراً وبسيطاً.»
وعندما دخلت المنزل، رأيت درجاً خشبياً ملتفاً يصعد إلى الأعلى. تفاجأت كثيراً، لأنني لم أرَ بيوتاً بهذا الشكل من قبل.
كان الإحساس كأنني دخلت قرية لا مدينة.
شعرت وكأنني انتقلت من مدينة كبيرة إلى منطقة ريفية.
كنت أسأل نفسي: «هل هذا فعلاً أوروبا؟ هل هذا هو الخارج الذي كنا نحلم به؟»
كان المكان غريباً عليّ.
توقعاتي كانت مختلفة تماماً. كنت أظن أنني سأصل إلى مكان حديث ومتطور جداً.
لكن عندما وصلت، بدا كل شيء بسيطاً للغاية.
البيت الذي سكنت فيه كان قديماً وبسيطاً، مع أثاث وأدوات بسيطة جداً.
بشكل عام، كنت مصدومة، لأن الواقع لم يكن كما كنت أتوقع أبداً.
بعد ذلك تزوجت، ثم هاجرت إلى النرويج. بعد الزواج والطلاق جئت إلى النرويج عام 2016، ولا أزال أعيش هنا حتى الآن. لدي ابنة.
في إيران درست في الجامعة. بعد سنتين درست مجال التعليم في جامعة ملالي، وبعد ذلك التحقت بدورة تدريب عملي في طهران في مستشفى مهدي.
لكن للأسف لم يتم قبول أوراقي، مثل الإقامة والتأشيرة، ولذلك عندما جئت إلى النرويج لم أستطع مواصلة دراستي.
في إيران كنا نعيش في مدينة قزوين، ثم لاحقاً في المناطق المحيطة بطهران. بعد ذلك لم أعد إلى إيران.
زوجي كان من بلدة صغيرة اسمها فَشَم، وهناك وُلدت أيضاً وعشت لفترة.
عندما وصلت إلى النرويج للمرة الأولى كان الشتاء، تقريباً في شهر نوفمبر.
أتذكر عندما هبطنا في المطار ونظرت حولي، كان كل شيء مغطى بالثلج. لم أكن أرى سوى اللون الأبيض.
أول شيء لفت انتباهي كان مطعم ماكدونالدز.
عندما رأيته، بدا لي كأنه كوخ صغير جداً. قلت في نفسي: «هل هذه مدينة؟ كل شيء هنا صغير.»
في طهران كنت قد رأيت مباني عالية في كل مكان، شوارع واسعة ومراكز تسوق كبيرة.
هنا بدا كل شيء فجأة غريباً بالنسبة لي. كل شيء كان صغيراً وبسيطاً.
حتى عندما كان الشخص الذي استقبلني يعرّفني على المكان، كنت أفكر: «هل هذا كل شيء فعلاً؟»
وعندما نزلنا من السيارة للدخول إلى المنزل، غصت في الثلج حتى ركبتي.
قلت لنفسي: «هل هذه هي النرويج؟ كل شيء يبدو صغيراً وبسيطاً.»
وعندما دخلت المنزل، رأيت درجاً خشبياً ملتفاً يصعد إلى الأعلى. تفاجأت كثيراً، لأنني لم أرَ بيوتاً بهذا الشكل من قبل.
كان الإحساس كأنني دخلت قرية لا مدينة.
شعرت وكأنني انتقلت من مدينة كبيرة إلى منطقة ريفية.
كنت أسأل نفسي: «هل هذا فعلاً أوروبا؟ هل هذا هو الخارج الذي كنا نحلم به؟»
كان المكان غريباً عليّ.
توقعاتي كانت مختلفة تماماً. كنت أظن أنني سأصل إلى مكان حديث ومتطور جداً.
لكن عندما وصلت، بدا كل شيء بسيطاً للغاية.
البيت الذي سكنت فيه كان قديماً وبسيطاً، مع أثاث وأدوات بسيطة جداً.
بشكل عام، كنت مصدومة، لأن الواقع لم يكن كما كنت أتوقع أبداً.
Source: machine translation
English
I am originally from Afghanistan, but I was born in Iran. I grew up entirely in Iran and lived there until I was about twenty or twenty-one years old.
After that I got married and then migrated to Norway. After the marriage and the divorce, I came to Norway in 2016, and I have been living here since then. I have a daughter.
In Iran, I went to university. After two years, I studied teaching at Malalai University, and after that I attended a practical training course in Tehran for Mehdi Hospital.
But unfortunately, my documents were not accepted, for example my residence permit and visa, so when I came to Norway I could not continue my studies.
In Iran, we lived in Qazvin city, and later around Tehran. I did not return to Iran after that.
My husband was from a small town called Fasham, where I was also born and lived for some time.
When I first arrived in Norway, it was winter, around November.
I remember when we landed at the airport and I looked around, everything was covered in snow. I could not see anything except whiteness.
The first thing that really caught my attention was McDonald’s.
When I saw it, it looked like a very small hut to me. I thought, “Wow, is this the city? Everything is so small here.”
Because in Tehran I had seen tall buildings everywhere, wide streets, big shopping centres, lots of construction.
Here, suddenly, everything felt very strange to me. Everything seemed small and simple.
Even when my sponsor showed me around, I kept thinking, “Is this really everything?”
When we got out of the car to go to the house, I sank into the snow up to my knees.
I remember thinking, “This is Norway? Everything feels so small and simple.”
When I entered the house, I saw wooden stairs that curved and went up inside the house. I was very surprised, because I had never seen houses like this before.
The house felt like entering a village rather than a city.
I felt as if I had come from a city into a rural area.
I kept asking myself, “Is this really Europe? Is this really abroad?”
The place felt unfamiliar to me.
My expectations were very different. I had imagined a very modern, highly developed place.
But when I arrived, everything felt very simple.
The house I lived in was very old and basic, with very simple furniture and equipment.
Overall, I was very surprised, because it was not what I had expected at all.
After that I got married and then migrated to Norway. After the marriage and the divorce, I came to Norway in 2016, and I have been living here since then. I have a daughter.
In Iran, I went to university. After two years, I studied teaching at Malalai University, and after that I attended a practical training course in Tehran for Mehdi Hospital.
But unfortunately, my documents were not accepted, for example my residence permit and visa, so when I came to Norway I could not continue my studies.
In Iran, we lived in Qazvin city, and later around Tehran. I did not return to Iran after that.
My husband was from a small town called Fasham, where I was also born and lived for some time.
When I first arrived in Norway, it was winter, around November.
I remember when we landed at the airport and I looked around, everything was covered in snow. I could not see anything except whiteness.
The first thing that really caught my attention was McDonald’s.
When I saw it, it looked like a very small hut to me. I thought, “Wow, is this the city? Everything is so small here.”
Because in Tehran I had seen tall buildings everywhere, wide streets, big shopping centres, lots of construction.
Here, suddenly, everything felt very strange to me. Everything seemed small and simple.
Even when my sponsor showed me around, I kept thinking, “Is this really everything?”
When we got out of the car to go to the house, I sank into the snow up to my knees.
I remember thinking, “This is Norway? Everything feels so small and simple.”
When I entered the house, I saw wooden stairs that curved and went up inside the house. I was very surprised, because I had never seen houses like this before.
The house felt like entering a village rather than a city.
I felt as if I had come from a city into a rural area.
I kept asking myself, “Is this really Europe? Is this really abroad?”
The place felt unfamiliar to me.
My expectations were very different. I had imagined a very modern, highly developed place.
But when I arrived, everything felt very simple.
The house I lived in was very old and basic, with very simple furniture and equipment.
Overall, I was very surprised, because it was not what I had expected at all.
Source: machine translation
Norwegian Bokmål
Jeg er opprinnelig fra Afghanistan, men jeg ble født i Iran. Jeg vokste opp i Iran og bodde der helt til jeg var rundt tjue–tjueén år gammel.
Deretter giftet jeg meg, og så migrerte jeg til Norge. Etter ekteskap og skilsmisse kom jeg til Norge i 2016, og jeg har bodd her siden. Jeg har en datter.
I Iran gikk jeg på universitet. Etter to år studerte jeg lærerutdanning ved Malalai-universitetet, og senere tok jeg et praksiskurs i Teheran ved Mehdi-sykehuset.
Dessverre ble ikke dokumentene mine godkjent, for eksempel oppholdstillatelse og visum, så da jeg kom til Norge kunne jeg ikke fortsette studiene.
I Iran bodde vi først i byen Qazvin, og senere i områdene rundt Teheran. Etter det dro jeg ikke tilbake til Iran.
Mannen min var fra en liten by som heter Fasham, der jeg også ble født og bodde en periode.
Da jeg kom til Norge for første gang, var det vinter, rundt november.
Jeg husker da vi landet på flyplassen og jeg så meg rundt – alt var dekket av snø. Jeg kunne ikke se noe annet enn hvitt.
Det første som virkelig fanget oppmerksomheten min, var McDonald’s.
Da jeg så det, syntes jeg det så ut som en veldig liten hytte. Jeg tenkte: «Oi, er dette byen? Alt er så lite her.»
I Teheran hadde jeg sett høye bygninger overalt, brede gater og store kjøpesentre.
Her føltes alt plutselig veldig merkelig for meg. Alt virket lite og enkelt.
Selv da personen som tok imot meg viste meg rundt, tenkte jeg: «Er dette virkelig alt?»
Da vi gikk ut av bilen for å gå inn i huset, sank jeg ned i snøen til knærne.
Jeg tenkte: «Er dette Norge? Alt føles så lite og enkelt.»
Da jeg kom inn i huset, så jeg tretrapper som svingte oppover. Jeg ble veldig overrasket, for jeg hadde aldri sett slike hus før.
Huset føltes mer som å komme til en landsby enn til en by.
Det føltes som om jeg hadde kommet fra en storby til et landlig område.
Jeg spurte meg selv: «Er dette virkelig Europa? Er dette virkelig utlandet?»
Alt føltes fremmed for meg.
Forventningene mine var helt annerledes. Jeg hadde sett for meg et veldig moderne og høyt utviklet sted.
Men da jeg kom, virket alt veldig enkelt.
Huset jeg bodde i var gammelt og enkelt, med veldig enkle møbler og utstyr.
Alt i alt ble jeg veldig overrasket, fordi det ikke var slik jeg hadde forestilt meg.
Deretter giftet jeg meg, og så migrerte jeg til Norge. Etter ekteskap og skilsmisse kom jeg til Norge i 2016, og jeg har bodd her siden. Jeg har en datter.
I Iran gikk jeg på universitet. Etter to år studerte jeg lærerutdanning ved Malalai-universitetet, og senere tok jeg et praksiskurs i Teheran ved Mehdi-sykehuset.
Dessverre ble ikke dokumentene mine godkjent, for eksempel oppholdstillatelse og visum, så da jeg kom til Norge kunne jeg ikke fortsette studiene.
I Iran bodde vi først i byen Qazvin, og senere i områdene rundt Teheran. Etter det dro jeg ikke tilbake til Iran.
Mannen min var fra en liten by som heter Fasham, der jeg også ble født og bodde en periode.
Da jeg kom til Norge for første gang, var det vinter, rundt november.
Jeg husker da vi landet på flyplassen og jeg så meg rundt – alt var dekket av snø. Jeg kunne ikke se noe annet enn hvitt.
Det første som virkelig fanget oppmerksomheten min, var McDonald’s.
Da jeg så det, syntes jeg det så ut som en veldig liten hytte. Jeg tenkte: «Oi, er dette byen? Alt er så lite her.»
I Teheran hadde jeg sett høye bygninger overalt, brede gater og store kjøpesentre.
Her føltes alt plutselig veldig merkelig for meg. Alt virket lite og enkelt.
Selv da personen som tok imot meg viste meg rundt, tenkte jeg: «Er dette virkelig alt?»
Da vi gikk ut av bilen for å gå inn i huset, sank jeg ned i snøen til knærne.
Jeg tenkte: «Er dette Norge? Alt føles så lite og enkelt.»
Da jeg kom inn i huset, så jeg tretrapper som svingte oppover. Jeg ble veldig overrasket, for jeg hadde aldri sett slike hus før.
Huset føltes mer som å komme til en landsby enn til en by.
Det føltes som om jeg hadde kommet fra en storby til et landlig område.
Jeg spurte meg selv: «Er dette virkelig Europa? Er dette virkelig utlandet?»
Alt føltes fremmed for meg.
Forventningene mine var helt annerledes. Jeg hadde sett for meg et veldig moderne og høyt utviklet sted.
Men da jeg kom, virket alt veldig enkelt.
Huset jeg bodde i var gammelt og enkelt, med veldig enkle møbler og utstyr.
Alt i alt ble jeg veldig overrasket, fordi det ikke var slik jeg hadde forestilt meg.
Source: machine translation