Sahar – Work and Education Under Gender Apartheid
Interviewee:
Sahar
Topic:
Work and Education
Countries:
Transcript
Persian, Farsi
چون من مثلا توی ایران توی خانه و دی مثلا بضوش دن که پیدر هم اصلاس ما نم خیلی روش هم فکر تعبود نسبت به مرده هم دوره ای خودش
ولی خوب بیشتر ارجانه به برادر هم تحت فشار بودیم مثلا برادر هم خیلی احساسر قیرتی بودن داشته مثلا مار تحت فشار ام داشته
بیشتر مثلا اگر ما نبوز پوشت دن هم مثلا خیلی ما بیردن ازر اون نا بود اون بیشتر مثلا خیلی نارا هتنشو دو خیلی مثلا با ما مشکل داشته سر این موزور
ولی خودش هم بسا پیدر هم نا
پیدر هم مثلا همیشه ایجوره هامی بود پوشته مون بود تشبقه مون می کرد مثلا یادمه ما خودم اولین دوختاری بودم توی فامیله مون که تو رنستان باده دانش با باشه هم
اون هم مثلا تشبقه یا واقعم تشبقه یه پدر هم بود
چون همیشه تشبقه می کرد نگو تشکه من همه یه مثلا سختیار رو تو زندگیم تعمول می کنم
از سن چارده سالگی خودش از افانستان تن هومد ایران کاری گری کرد
ولی خوب هر چهارت هم نو اون فرصت مدرس درست خوندیم باید دانشکا شدیم
تمام تلاشه هم هم بود که می گو تشکه من دوست ندارم بچان مثلا خودم بیش عواد باشه
دوست هر هم تمام می مثلا زندگیم بیزارم که شو موها با سواد باشه
بود واقعا هم هم مثلا برای دانشکا رفتن هم توی ایران خیلی زیاد مثلا سختی کشیدم
خیل مشکلات زیاد بچون هم سار که می خواستن برم دانشکا ات بای افغانی اجازی هورد با دانشکا نداشتن
پت ما خیلی دا بندگیگ زیاد کردم برای اینکه بیتون هم برم دانشکا
خوب بلخاره بعد اصد چندیم بار کنکور دادن و تا مرحلی سبتن هم می رفتن
بت دوره امتن نمی تونی بارد باشی تا اتبای اصلا اجازه نداشتی که مثلا شرکت کنیو اینا
باز دوره ساله بعد اش دوره شرکت می کردن دوره امتان می کردن
پرلی خوب در آخر شنی دم که ای دانشکا ای دانشکا بینن وری توی آخقزمین هستیش که مثلا اتبای رو هم جوری آزات سبتنان کنه
ویده بشت پردخت شهریه بیورو
پرلی خوب پداره موافقت که اگه فشکل ندر فقط بورو
دیگه خلاصه رفتن مشکلت خوابکه دوری خانه و ده و همه اینتیزه بود
دیگه بیشتر هست دو سال نتونستم تعمل کنه اون شرعه تو
اون شرعه تو خواب اینار جو من کولنان عدم خیلی وابسته ای بودن
خیلی وخان و دن وابسته بودن
ولی خوب بیشتر ارجانه به برادر هم تحت فشار بودیم مثلا برادر هم خیلی احساسر قیرتی بودن داشته مثلا مار تحت فشار ام داشته
بیشتر مثلا اگر ما نبوز پوشت دن هم مثلا خیلی ما بیردن ازر اون نا بود اون بیشتر مثلا خیلی نارا هتنشو دو خیلی مثلا با ما مشکل داشته سر این موزور
ولی خودش هم بسا پیدر هم نا
پیدر هم مثلا همیشه ایجوره هامی بود پوشته مون بود تشبقه مون می کرد مثلا یادمه ما خودم اولین دوختاری بودم توی فامیله مون که تو رنستان باده دانش با باشه هم
اون هم مثلا تشبقه یا واقعم تشبقه یه پدر هم بود
چون همیشه تشبقه می کرد نگو تشکه من همه یه مثلا سختیار رو تو زندگیم تعمول می کنم
از سن چارده سالگی خودش از افانستان تن هومد ایران کاری گری کرد
ولی خوب هر چهارت هم نو اون فرصت مدرس درست خوندیم باید دانشکا شدیم
تمام تلاشه هم هم بود که می گو تشکه من دوست ندارم بچان مثلا خودم بیش عواد باشه
دوست هر هم تمام می مثلا زندگیم بیزارم که شو موها با سواد باشه
بود واقعا هم هم مثلا برای دانشکا رفتن هم توی ایران خیلی زیاد مثلا سختی کشیدم
خیل مشکلات زیاد بچون هم سار که می خواستن برم دانشکا ات بای افغانی اجازی هورد با دانشکا نداشتن
پت ما خیلی دا بندگیگ زیاد کردم برای اینکه بیتون هم برم دانشکا
خوب بلخاره بعد اصد چندیم بار کنکور دادن و تا مرحلی سبتن هم می رفتن
بت دوره امتن نمی تونی بارد باشی تا اتبای اصلا اجازه نداشتی که مثلا شرکت کنیو اینا
باز دوره ساله بعد اش دوره شرکت می کردن دوره امتان می کردن
پرلی خوب در آخر شنی دم که ای دانشکا ای دانشکا بینن وری توی آخقزمین هستیش که مثلا اتبای رو هم جوری آزات سبتنان کنه
ویده بشت پردخت شهریه بیورو
پرلی خوب پداره موافقت که اگه فشکل ندر فقط بورو
دیگه خلاصه رفتن مشکلت خوابکه دوری خانه و ده و همه اینتیزه بود
دیگه بیشتر هست دو سال نتونستم تعمل کنه اون شرعه تو
اون شرعه تو خواب اینار جو من کولنان عدم خیلی وابسته ای بودن
خیلی وخان و دن وابسته بودن
Source: whisper
Arabic
في إيران كنا تحت ضغط، سواء في البيت أو خارج البيت.
والدي نفسه لم يكن يحمل أفكاراً متشددة جداً تجاه الرجال والنساء كما هو شائع لدى جيله.
لكن الضغط الأكبر كان من أخي.
كان لدى أخي شعور قوي بالغيرة و”الشرف“، وكان يفرض علينا ضغطاً كبيراً.
خصوصاً عندما لم يكن والدي موجوداً، كانت الأمور تصبح أصعب بكثير.
كان أخي يغضب ويصبح عدوانياً، وكانت لدينا مشاكل كثيرة معه بسبب هذه المواضيع.
أما والدي فلم يكن كذلك.
كان دائماً داعماً لنا، يقف إلى جانبنا ويشجعنا.
أتذكر أنني كنت أول فتاة في عائلتنا يُسمح لها بالدراسة بشكل جدي ثم الذهاب إلى الجامعة.
وكان ذلك فعلاً بفضل تشجيع والدي.
كان يشجعنا دائماً ويقول إنه هو نفسه عاش حياة مليئة بالصعوبات.
منذ سن الرابعة عشرة جاء وحده من أفغانستان إلى إيران وعمل كعامل.
ورغم كل ذلك، حرص على أن نحصل نحن الأربعة على فرصة التعليم، وأن نذهب إلى المدرسة ثم إلى الجامعة.
كان يقول دائماً: «لا أريد لأطفالي أن يكونوا بلا تعليم كما كنت أنا. أريدكم أن تكونوا متعلمين.»
كرّس حياته كلها من أجل تعليمنا.
أنا شخصياً واجهت صعوبات كثيرة عندما حاولت دخول الجامعة في إيران.
كانت هناك مشاكل كثيرة، خصوصاً لأن الأفغان لم يكن يُسمح لهم غالباً بالدراسة في الجامعات.
عانيت كثيراً فقط لكي أتمكن من دخول الجامعة.
تقدمت لامتحان القبول عدة مرات، ووصلت إلى مرحلة التسجيل، لكن كان يُقال لي إنني لا أستطيع الالتحاق لأنني أفغانية ولا أملك الإذن.
في السنة التالية حاولت مرة أخرى، وقدمت الامتحان مجدداً ومررت بالتجربة نفسها.
في النهاية سمعت عن جامعة في منطقة نائية كانت تسمح للطلاب الأفغان بالتسجيل مقابل دفع الرسوم الدراسية.
وافق والدي وقال: «إذا لم تكن هناك مشكلة أخرى، اذهبي.»
بعد ذلك ظهرت صعوبات أخرى: السكن الجامعي بعيداً عن البيت، البعد عن العائلة، وأمور كثيرة أخرى.
لم أستطع تحمّل تلك الظروف إلا حوالي سنتين.
العيش في السكن الجامعي كان صعباً جداً بالنسبة لي، لأنني كنت متعلقة بعائلتي بشكل كبير.
والدي نفسه لم يكن يحمل أفكاراً متشددة جداً تجاه الرجال والنساء كما هو شائع لدى جيله.
لكن الضغط الأكبر كان من أخي.
كان لدى أخي شعور قوي بالغيرة و”الشرف“، وكان يفرض علينا ضغطاً كبيراً.
خصوصاً عندما لم يكن والدي موجوداً، كانت الأمور تصبح أصعب بكثير.
كان أخي يغضب ويصبح عدوانياً، وكانت لدينا مشاكل كثيرة معه بسبب هذه المواضيع.
أما والدي فلم يكن كذلك.
كان دائماً داعماً لنا، يقف إلى جانبنا ويشجعنا.
أتذكر أنني كنت أول فتاة في عائلتنا يُسمح لها بالدراسة بشكل جدي ثم الذهاب إلى الجامعة.
وكان ذلك فعلاً بفضل تشجيع والدي.
كان يشجعنا دائماً ويقول إنه هو نفسه عاش حياة مليئة بالصعوبات.
منذ سن الرابعة عشرة جاء وحده من أفغانستان إلى إيران وعمل كعامل.
ورغم كل ذلك، حرص على أن نحصل نحن الأربعة على فرصة التعليم، وأن نذهب إلى المدرسة ثم إلى الجامعة.
كان يقول دائماً: «لا أريد لأطفالي أن يكونوا بلا تعليم كما كنت أنا. أريدكم أن تكونوا متعلمين.»
كرّس حياته كلها من أجل تعليمنا.
أنا شخصياً واجهت صعوبات كثيرة عندما حاولت دخول الجامعة في إيران.
كانت هناك مشاكل كثيرة، خصوصاً لأن الأفغان لم يكن يُسمح لهم غالباً بالدراسة في الجامعات.
عانيت كثيراً فقط لكي أتمكن من دخول الجامعة.
تقدمت لامتحان القبول عدة مرات، ووصلت إلى مرحلة التسجيل، لكن كان يُقال لي إنني لا أستطيع الالتحاق لأنني أفغانية ولا أملك الإذن.
في السنة التالية حاولت مرة أخرى، وقدمت الامتحان مجدداً ومررت بالتجربة نفسها.
في النهاية سمعت عن جامعة في منطقة نائية كانت تسمح للطلاب الأفغان بالتسجيل مقابل دفع الرسوم الدراسية.
وافق والدي وقال: «إذا لم تكن هناك مشكلة أخرى، اذهبي.»
بعد ذلك ظهرت صعوبات أخرى: السكن الجامعي بعيداً عن البيت، البعد عن العائلة، وأمور كثيرة أخرى.
لم أستطع تحمّل تلك الظروف إلا حوالي سنتين.
العيش في السكن الجامعي كان صعباً جداً بالنسبة لي، لأنني كنت متعلقة بعائلتي بشكل كبير.
Source: machine translation
English
Because in Iran, both at home and outside, we were under pressure.
My father himself did not really have very strict or traditional views towards men and women in the way of his own generation.
But we were mostly under pressure from my brother.
My brother had a very strong sense of “honour” and control, and he put a lot of pressure on us.
Especially if our father was not around, things became much harder for us.
My brother would become very angry and aggressive, and he had many conflicts with us over these issues.
But my father was not like that.
My father was always supportive. He always stood behind us and encouraged us.
I remember that I was the first girl in our family who was allowed to go to school properly and later attend university.
That was truly because of my father’s encouragement.
He always encouraged us and said that he himself had gone through many hardships in life.
From the age of fourteen, he came alone from Afghanistan to Iran and worked as a labourer.
Despite all that, he made sure that all four of us had the opportunity to study, to go to school, and to reach university.
He always said, “I don’t want my children to be uneducated like I was. I want you to be educated.”
He invested his whole life in making sure we could study.
I personally faced many difficulties when trying to go to university in Iran.
There were many problems, especially because Afghans were often not allowed to enter universities.
I struggled a lot just to be able to attend university.
I took the entrance exam many times, reached the registration stage, but then was told that I could not enrol because as an Afghan I did not have permission.
The following year, I tried again. I took the exam again and went through the same process.
Finally, I heard about a university in a remote area where Afghan students could register if they paid tuition fees.
My father agreed and said, “If there are no other obstacles, just go.”
After that came other difficulties: student housing far from home, being away from family, and many other challenges.
I could only endure those conditions for about two years.
Living in dormitories was very difficult for me, because I was extremely attached to my family.
My father himself did not really have very strict or traditional views towards men and women in the way of his own generation.
But we were mostly under pressure from my brother.
My brother had a very strong sense of “honour” and control, and he put a lot of pressure on us.
Especially if our father was not around, things became much harder for us.
My brother would become very angry and aggressive, and he had many conflicts with us over these issues.
But my father was not like that.
My father was always supportive. He always stood behind us and encouraged us.
I remember that I was the first girl in our family who was allowed to go to school properly and later attend university.
That was truly because of my father’s encouragement.
He always encouraged us and said that he himself had gone through many hardships in life.
From the age of fourteen, he came alone from Afghanistan to Iran and worked as a labourer.
Despite all that, he made sure that all four of us had the opportunity to study, to go to school, and to reach university.
He always said, “I don’t want my children to be uneducated like I was. I want you to be educated.”
He invested his whole life in making sure we could study.
I personally faced many difficulties when trying to go to university in Iran.
There were many problems, especially because Afghans were often not allowed to enter universities.
I struggled a lot just to be able to attend university.
I took the entrance exam many times, reached the registration stage, but then was told that I could not enrol because as an Afghan I did not have permission.
The following year, I tried again. I took the exam again and went through the same process.
Finally, I heard about a university in a remote area where Afghan students could register if they paid tuition fees.
My father agreed and said, “If there are no other obstacles, just go.”
After that came other difficulties: student housing far from home, being away from family, and many other challenges.
I could only endure those conditions for about two years.
Living in dormitories was very difficult for me, because I was extremely attached to my family.
Source: machine translation
Norwegian Bokmål
I Iran var vi under press både hjemme og ute i samfunnet.
Faren min hadde egentlig ikke veldig strenge eller tradisjonelle holdninger til menn og kvinner, slik det var vanlig i hans generasjon.
Men det meste av presset kom fra broren min.
Han hadde et sterkt æres- og kontrollbehov, og han la mye press på oss.
Spesielt når faren min ikke var til stede, ble situasjonen mye vanskeligere.
Da ble broren min sint og aggressiv, og vi hadde mange konflikter med ham om disse tingene.
Faren min var derimot ikke slik.
Han støttet oss alltid, sto bak oss og oppmuntret oss.
Jeg husker at jeg var den første jenta i familien som fikk gå ordentlig på skole og senere begynne på universitet.
Det var virkelig takket være faren min.
Han oppmuntret oss hele tiden og fortalte at han selv hadde levd et veldig hardt liv.
Fra han var fjorten år gammel, kom han alene fra Afghanistan til Iran og jobbet som arbeider.
Til tross for alt dette sørget han for at alle fire barna fikk studere, gå på skole og komme til universitet.
Han sa alltid: «Jeg vil ikke at barna mine skal være uten utdanning slik jeg var. Jeg vil at dere skal være utdannet.»
Han brukte hele livet sitt på å sikre at vi fikk utdanning.
Jeg møtte selv mange vanskeligheter da jeg prøvde å komme inn på universitet i Iran.
Det var mange problemer, særlig fordi afghanere ofte ikke hadde lov til å studere ved universiteter.
Jeg kjempet mye for å få muligheten til å studere.
Jeg tok opptaksprøven mange ganger, kom helt til registreringsstadiet, men fikk beskjed om at jeg ikke kunne begynne fordi jeg som afghaner ikke hadde tillatelse.
Året etter prøvde jeg igjen, tok eksamen på nytt og gikk gjennom samme prosess.
Til slutt hørte jeg om et universitet i et avsidesliggende område hvor afghanske studenter kunne registrere seg hvis de betalte skolepenger.
Faren min sa ja og sa: «Hvis det ikke er andre hindringer, bare dra.»
Deretter kom nye utfordringer: studentbolig langt hjemmefra, avstand til familien og mange andre vanskeligheter.
Jeg klarte bare å holde ut i omtrent to år.
Livet på studenthjem var veldig vanskelig for meg, fordi jeg var svært knyttet til familien min.
Faren min hadde egentlig ikke veldig strenge eller tradisjonelle holdninger til menn og kvinner, slik det var vanlig i hans generasjon.
Men det meste av presset kom fra broren min.
Han hadde et sterkt æres- og kontrollbehov, og han la mye press på oss.
Spesielt når faren min ikke var til stede, ble situasjonen mye vanskeligere.
Da ble broren min sint og aggressiv, og vi hadde mange konflikter med ham om disse tingene.
Faren min var derimot ikke slik.
Han støttet oss alltid, sto bak oss og oppmuntret oss.
Jeg husker at jeg var den første jenta i familien som fikk gå ordentlig på skole og senere begynne på universitet.
Det var virkelig takket være faren min.
Han oppmuntret oss hele tiden og fortalte at han selv hadde levd et veldig hardt liv.
Fra han var fjorten år gammel, kom han alene fra Afghanistan til Iran og jobbet som arbeider.
Til tross for alt dette sørget han for at alle fire barna fikk studere, gå på skole og komme til universitet.
Han sa alltid: «Jeg vil ikke at barna mine skal være uten utdanning slik jeg var. Jeg vil at dere skal være utdannet.»
Han brukte hele livet sitt på å sikre at vi fikk utdanning.
Jeg møtte selv mange vanskeligheter da jeg prøvde å komme inn på universitet i Iran.
Det var mange problemer, særlig fordi afghanere ofte ikke hadde lov til å studere ved universiteter.
Jeg kjempet mye for å få muligheten til å studere.
Jeg tok opptaksprøven mange ganger, kom helt til registreringsstadiet, men fikk beskjed om at jeg ikke kunne begynne fordi jeg som afghaner ikke hadde tillatelse.
Året etter prøvde jeg igjen, tok eksamen på nytt og gikk gjennom samme prosess.
Til slutt hørte jeg om et universitet i et avsidesliggende område hvor afghanske studenter kunne registrere seg hvis de betalte skolepenger.
Faren min sa ja og sa: «Hvis det ikke er andre hindringer, bare dra.»
Deretter kom nye utfordringer: studentbolig langt hjemmefra, avstand til familien og mange andre vanskeligheter.
Jeg klarte bare å holde ut i omtrent to år.
Livet på studenthjem var veldig vanskelig for meg, fordi jeg var svært knyttet til familien min.
Source: machine translation